Kontrastane er det berande elementet i Torgrim Eggens bok «Pynt». Vakker ? stygg, tynn ? feit, enkel ? kompleks, funksjonalistisk ? barokk. Systematisk ? kaotisk.
Sigbjørn Lunde er i utgangspunktet stereotypen på det urbane mennesket. Oppteken av design, kresen, medviten i all akt, s...
Les hele anmeldelsen

Kontrastane er det berande elementet i Torgrim Eggens bok «Pynt». Vakker ? stygg, tynn ? feit, enkel ? kompleks, funksjonalistisk ? barokk. Systematisk ? kaotisk.
Sigbjørn Lunde er i utgangspunktet stereotypen på det urbane mennesket. Oppteken av design, kresen, medviten i all akt, straumlinjeforma. Hans oppnådde mål er system. Endringar kjem.
Boka er vittig og trist, tragisk og komisk. Ein kan lese henne på fleire plan; som ei spanande forteljing om ein spalta person, eller som ei bok som rettar eksistensielle spørsmål som i like stor grad gjeld for lesaren som for Sigbjørn Lunde; kan mennesket forme sin eigen lagnad, spele roller som ligg borte frå si eiga kjerne?Eggen imponerer med kunnskap kring det han skriv. Imponerande er òg harmonien mellom bok og innhald. Endringane i boka kjem snøgt; dét er kanskje minuset eg kan finne. Lukk

Sigbjørn.    Rating: 6

I pynt møter man interiørarkitekten Sigbjørn Lunde. En man opphengt i minemalismen, det rene og ryddige. Han lever i et relativt bra parforholl, men blir etter hver forelsket i naboen. En småtykk kvinne som er hans rake motsettning, og ting begynner å gå riktig galt for han.
Boken begynner svært...
Les hele anmeldelsen

I pynt møter man interiørarkitekten Sigbjørn Lunde. En man opphengt i minemalismen, det rene og ryddige. Han lever i et relativt bra parforholl, men blir etter hver forelsket i naboen. En småtykk kvinne som er hans rake motsettning, og ting begynner å gå riktig galt for han.
Boken begynner svært bra, men faller en del i siste halvdel og blir en lett versjon av Bret Easton Ellis' «American Psyco». Lukk

bama    Rating: 4

Den franske litteraturkritiker Boileau opererte med begrepet decorum, som etter klassisismens tanker om litteratur utgjorde en aktet ingrediens i kvalitetslitteratur og i tidas etikk forøvrig. Decorum hadde å gjøre med kravet om Det Passende, om å unngå det støtende, det usannsynlige, av dekorative ...
Les hele anmeldelsen

Den franske litteraturkritiker Boileau opererte med begrepet decorum, som etter klassisismens tanker om litteratur utgjorde en aktet ingrediens i kvalitetslitteratur og i tidas etikk forøvrig. Decorum hadde å gjøre med kravet om Det Passende, om å unngå det støtende, det usannsynlige, av dekorative såvel som etiske grunner.
Torgrim Eggens «Pynt» tar opp i seg dette temaet, og vrir det i sin egen retning, en retning som for leseren fortoner seg skiftevis morsom, burlesk, surrealistisk og skremmende. Boka er foranderlig på den måten at vittige, lattervekkende passasjer står side om side med gjengivelser som framkaller alvor, endatil flau motvilje eller ettertanke. Historien om Sigbjørn Lunde har visse trekk av surrealisme som episodevis gjør det mulig for leseren å ditansere seg fra den. Boka som helhet gir dog en følelse av at innholdet peker mot dagens menneske generelt mer enn tilfellet Lunde spesielt.
En annen leseranmelder fokuserte på det kontrollerte kontra det spontane under sin lesning av «Pynt». Undertegnede lot seg oppta av begrepet originalitet. Sigbjørn Lunde er som designer for de rike og vellykkede opptatt av det å være original, og ved flere anledninger kobler han nokså lettvint, og i kjent 2001-ånd, det å være original opp mot det å lage eller eie ting som ikke mange andre har maken til. Men hva er egentlig originalitet? Har det med kvantitet å gjøre? Kan en gjenstands originalitet evalueres etter hvor vellykkede de mennesker er som eier gjenstanden? Er det ikke noe konformt i det å skulle posisjonere seg vekk fra det plebeiiske hele tiden? Og hva med Sigbjørn Lunde selv? Konform eller original? Selv er han ikke i tvil, men boka «Pynt», hva mener den?
Bokas tema er ikke i seg selv originalt, persongalleriet og deres måte å forholde seg til ting på er beskrevet tidligere, selv episoden med peisen mot slutten av boka ga meg følelsen av å ha lest det hele før. Språket i seg selv streber ikke mot det originale, men bidrar heller til å problematisere Sigbjørn og hans påståtte originalitet nettopp ved å være en ordinær bakgrunn for hendelsene det fortelles om.Summa summarum ser jeg på «Pynt» som en roman hvor tematikken er bærende egenskap framfor det reint litterære. Boka er lettlest, engasjerende og fin som utgangspunkt for refleksjon over noen av vår tids usunne selvsagtheter. Lukk

inokia    Rating: 5

Først vil jeg si at utseende til boka virkelig står i stil til temaet. Det er en pen bok, stilrent og i et vakkert format, akkurat som Sigbjørn, hovedpersonen i boka, en ganske vakker ung mann, stilren, og han har alt på plass. Eller har han det?
Sigbjørn går til terapauten sin, og har vanskelig...
Les hele anmeldelsen

Først vil jeg si at utseende til boka virkelig står i stil til temaet. Det er en pen bok, stilrent og i et vakkert format, akkurat som Sigbjørn, hovedpersonen i boka, en ganske vakker ung mann, stilren, og han har alt på plass. Eller har han det?
Sigbjørn går til terapauten sin, og har vanskelig for å utstå ting som ikke er i stil med han, eller livsstilen hans. Derfor har han vanskelig for å utstå sin nye nabo, som hører på Whitney Houston, går med leopardklær og samler på nips.Likevel..... Lukk

julie    Rating: 4

Allerede i det øyeblikk du som leser holder boken i hånden tilstreber Torgrim Eggen å manøvrere leseren inn i et minimalistisk univers preget av renhet og enkle linjer. Som i hans tidligere bøker er det en viss fordel i det minste å kunne nikke gjenkjennende til iallefall deler av Torgrim Eggens tir...
Les hele anmeldelsen

Allerede i det øyeblikk du som leser holder boken i hånden tilstreber Torgrim Eggen å manøvrere leseren inn i et minimalistisk univers preget av renhet og enkle linjer. Som i hans tidligere bøker er det en viss fordel i det minste å kunne nikke gjenkjennende til iallefall deler av Torgrim Eggens tirader av navn på designere og arkitekter og deres verker.
Bokas hovedperson, Sigbjørn Lunde, er en mann preget av sin tid og enda mer sitt yrke. Livet hans kan karakteriseres av en ekstrem grad av kontroll og bevissthet. Bokas første del er for en stor del en svært humoristisk overflod av namedropping fra design og arkitektområdet, parallelt med en miljøskildring av Oslos mer trendy miljøer. Men gradvis endrer boka og dens hovedperson retning. Begge mister litt av den ekstreme graden av kontroll som preger første del. Sigbjørn Lunde merker at livet hans er i ferd med å bli spontant, noe som for ham er et skjellsord.
Torgrim Eggen har muligens hentet visse inspirasjoner fra de klassiske greske tragediene? For «Pynt» er en særdeles stilbevisst og fascinerende reise i Sigbjørn Lundes vekst og fall. Lukk

Elias Rukla    Rating: 5