Den spebygde kvinnen ble mottatt av presidenter og selveste paven, men hun hadde åpenbart vanskelig for å snakke om den lange tida i jungelen. Da jeg møtte henne til intervju noen måneder senere kjempet Ingrid Betancourt fortsatt en tydelig kamp med sine minner.

Død eller levende?
Hun søkte først tilflukt i tausheten, som hun også ofte hadde gjort i jungelen. Det gav andre et rom for bakvaskelse, slik hun også var vant til fra fangelivet. Men nå er den her, hennes egen og svært personlige beretning: Selv tausheten tar slutt. Det er en fortelling som tar oss med inn i stormens øye, til kjernen av en slags ondskapens logikk der jungelens villdyr ikke er de verste dyrene. I flere år har jeg prøvd å forestille meg hvordan livet hennes måtte ha vært der i jungelen. Da videoopptakene kom i 2003, studerte jeg bildene nøye. Hun tar seg sammen, hun vet at hun må spille en rolle og hun vil overbevise barna om at hun har det bra, tenkte jeg. Men da de siste opptakene kom høsten 2007, av en medtatt Ingrid Betancourt sittende på en stol med nedslått blikk, trodde jeg hun hadde kort tid igjen å leve. Da jeg besøkte moren i Bogotá få måneder senere gikk det rykter om at Ingrid var død. Colombianske medier henviste til to vitner som skulle ha sett liket. Nok et eksempel på løgnene hun har hatt som fast følgesvenn siden hun markerte seg som en annerledes presidentkandidat i 2002.

Ondskap og fangeliv
Ingrid Betancourt var et friskt pust som uredd utfordret korrupsjon og våpenbruk. Det var lett å se at hun også kunne gjøre seg fortjent til merkelappen "naiv overklassejente". Hun vokste opp som diplomatdatter, delvis i Frankrike der hun også ble gift og fikk to barn. Med dobbelt statsborgerskap valgte hun likevel å reise tilbake til Colombia for å bli et engasjert senatsmedlem. Som presidentkandidat gikk hun til valg for fred og grønne verdier. Da hun ble bortført under valgkampanjen ble hun beskyldt for å ha utvist dårlig dømmekraft og for å ha vært på jakt etter oppmerksomhet. Hennes egen beretning tvinger oss til å legge all billig bakvaskelse til side. Dette handler ikke om en pen pike på jakt etter medieoppslag. Riktignok er fortellingen et thrilleraktig spenningsdrama på liv og død, den handler om hennes stadige fluktforsøk, dramatiske leiroppbrudd og en gerilja i hyppig nærkontakt med hæren, beskrivelser av marsjering med lenke rundt halsen og et umenneskelig fangeliv. Mest gripende er likevel kampen på det indre planet, hennes mentale dragkamp med ondskapens ringvirkninger. Villdyr og insekter er for ingenting å regne mot menneskedyrets brutalitet. Hun forteller om tapte slag når sulten tvinger moral tilside og instinktene vinner. Vennskap blir satt på prøve og hver time i døgnet må hun kjempe for sin egen verdighet.

Ukuelig styrke
"Min sol, min måne, mine stjerner," sier hun om sine barn. I jungelen feiret hun den ene bursdagen etter den andre for de to som ble voksne uten kontakt med sin mor. Ingrid Betancourt trøstet seg med å veve belter til dem og forbedret det lokale flettemønsteret: Små hjerter som brøt med symmetrien. Dette skapte mote selv blant hardkokte geriljamedlemmer og sier mye om fortelleren i boka.

I 2002, mens hun drev valgkamp for presidentskapet i Columbia, ble Betancourt bortført av FARC-geriljaen. I seks og et halvt år satt hun fanget dypt inne i den colombianske jungelen, en stor del av tiden lenket fast. Dette er hennes personlige beretning om årene i fangenskap, mishandlingen, de utallige rømningsforsøkene og den dramatiske redningsaksjonen som i 2008 gjenforente henne med familien. Betancourts historie hører til det helt ekstraordinære. Hennes urokkelige tro driver fortellingen fremover og gjør den levende, nyansert og dyp. Boken er blitt en betraktning over frykten for eget liv, over frihet, håp og det som inspirerer håp. Hennes mot og vilje har fascinert en hel verden, og hennes erfaringer er verdifull lærdom. Gjennom bønn og daglige rutiner klarer Betancourt det utenkelige; å flykte fra den vonde situasjonen og finne ro.

Forfatteren ble bortført av FARC-geriljaen mens hun drev valgkamp for presidentembetet i Colombia i 2002, og ble holdt fanget i den colombianske jungelen i seks år. I boken forteller hun om årene i fangenskap, rømningsforsøkene og redningsaksjonen.