En svunnen tid

Presentert av Lise Forfang Grimnes, bokblogger og leder av Fortellerscenen i Oslo

Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.

Tre søstre i et gammelt slott
Hovedpersonen er Edie, som overraskes av morens voldsomme reaksjon på et brev som kommer i posten. Brevet ble postet for femti år siden, men ble bortlagt av postvesenet. Beveget av morens reaksjon begynner Edie å nøste trådene bakover i tid. Trådene samler seg i slottet Milderhurst og hos de tre gamle søstrene som bor der. Edie forstår at moren har en fortid som hun har holdt skjult for sin datter. Moren, Meredith, ble evakuert fra London under andre verdenskrig. I atten måneder bodde hun i slottet hos de tre søstrene. I slottet bodde også søstrenes far, Raymond Blythe, som i 1918 skrev boka Den sanne fortellingen om Muddermannen. Denne boka har vært viktig i Edies egen barndom, og hun skal komme til å forstå at det ikke er tilfeldig.

"Hver gang jeg leser Kate Mortons bøker, opplever jeg det samme: Virkeligheten sprekker som en såpeboble, og jeg dras inn i en annen verden, til en annen tid og et annet sted."

Edie reiser til slottet Milderhurst og møter de tre søstrene som fremdeles bor der. Hun begynner å lete etter historien som skjuler seg i slottets vegger; hemmeligheter som ingen lenger snakker om. Hvorfor har de tre søstrene aldri forlatt slottet? Hva gjorde at den yngste av søstrene mistet fotfestet og ble gal? Hvorfor var Raymond Blythe så hemmelighetsfull når det gjaldt opprinnelsen til boka han skrev? Hva sto i brevet som gjorde Meredith så opprørt?

Når Edie finner sannheten om det som skjedde i en svunnen tid, vil det for all tid forandre hennes syn på moren og ikke minst seg selv.

Intrikate plott og parallelle historier
Kate Morton er en sann mester i å lage intrikate plott som henger sammen. Det er flere nivåer, det er flere parallelle historier fra forskjellige tider, og jeg liker det veldig godt. Svaret på noen av mysteriene i boka gjettet jeg meg fram til underveis, andre overrasket meg fullstendig. Det er ikke lett å skrive en bok fylt av mysterier, der alt skal henge på greip, alle løse tråder skal samles og troverdigheten skal beholdes. Morton klarer det på mesterlig vis. Historien bæres av karakterene, og de er alle kvinner. I denne boka, som i de forgående av Morton, er det kvinnene som forteller historien. Morton selv har vokst opp med bare søstre, og nevner selv Enid Blyton og Brontë søstrene som store inspirasjonskilder.

En historie lagdelt som et kinesisk puslespill, med sjenerøse detaljer og det behagelige tempoet til en viktoriansk romanBron Sibree, Courier MailEn annen gjenganger i Mortons bøker er de parallelle historiene. Én handling foregår i dag - og samtidig forteller forfatteren om det som skjedde den gangen for lenge siden. Også i En svunnen tid finner vi parallelle handlingsforløp; vi veksler mellom 1992 og krigsårene rundt 1940.

Morton er smidig i vekslingen mellom kapitlene. Det er fint, det skaper dynamikk og spenning, men samtidig også nostalgi og melankoli når Edie leter etter morens, og dermed sin egen, historie.

Kakao og pledd
Boka er et must for deg som liker romantiske bøker. Ikke romantisk i tradisjonell "mann møter kvinne"-forstand, for det er ikke den slags bøker Morton skriver. Du bør like "romantisk" som i gamle slott, eventyr, storslagent og emosjonelt. Her er ingen stram narrativ form, minimalistisk språk eller eksperimentell skrivestil. Her er overflod. Her er trolsk. Her er en gotisk stemning som siver ut av det gamle slottet. Språket til Morton er godt nok til å bære hele den overdådige historien fra start til slutt. Det kan kanskje sammenlignes med å se en elg i solnedgang. Å ha den elgen hengende som bilde i stua fungerer ikke alltid like godt, men å se den på ordentlig er jo ganske flott. Sånn er det med Morton. Hadde hun tippet inn i klisjeene, hadde vi hatt elgen på veggen hjemme. Men den står der ved vannet på ordentlig. Da faller det naturlig på plass. Det kan nevnes at Morton aldri skriver om det overnaturlige. Hun forankrer mysteriene sine i mennesket, og planter fortellingen i en historisk ramme.

Kate Morton er den store "kakao, pledd og peis"-forfatteren. Hun er forfatteren som faktisk kunne ha begynt boka med setningen: "Det var en mørk og stormfull natt ..."

Når jeg blar om den siste av bokas sider, bruker jeg litt tid på å riste av meg stemningen, personene og livet i slottet Milderhurst slik at livet i virkeligheten kan gå videre.