Kjerringer

• Les utdrag fra Kjerringer
  
• Les intervju med Helene Uri
  

"En fandenivoldsk og lettbent fortelling om kvinner som tar saken, eller saksen, i egen hånd."
Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Presentert av Kristin Skogheim, skuespiller, komiker og programleder

Jeg har en venninne som jobber i den mannsdominerte finansverdenen. Hun er siviløkonom og har en stilling høyt oppe i et velrenommert firma. Jeg spurte henne om hun noen gang følte at hun ble behandlet annerledes fordi hun var kvinne. Hun dro på det og sa at nei hun gjorde vel egentlig ikke det, kanskje bortsett fra at hun ikke ble invitert på julebordene.
"Neivel, hvorfor ikke det?" spurte jeg forundret.
"Nei, da skal de (mennene) sitte på Theatercaféen og snakke om dyr de har skutt og damer de har lagt ned, så der er jeg ikke velkommen."

Hver og en kjenner en mann de mener bør lære en lekse

Der er vi altså i det likestilte Norge anno 2011: mannlig kameraderi florerer. Eller "Ásinus ásimum fricat, " som Ella Blom ville ha forelest på latinkurset hun holder hver tirsdag i lokalene til den gamle og nedslitte Sjømannskolen i Oslo. Og det er på det kurset de fire damene som danner ligaen "Kjerringer" finner hverandre.

Fire damer, en liga

De fire damene i ligaen er farmasøyten Celeste, som tilsynelatende slentrer sorgløst gjennom livet og, bokstavelig talt, legger ned de mennene hun får lyst på. Hun er usedvanlig vakker og selvsikker. Men ikke alt går på skinner for Celeste heller. Hun blir truet av en hun kaller Nero, en svært farlig mann. Han truer ikke bare henne, men også den hun er aller mest glad i av alle: hennes elskede Sebbe.

Av og til er det deilig å ta frem kjerringa i seg

Ella Blom, førsteamanuensis i språkhistorie ved universitetet, er en ulykkelig kvinne. Hun lever i et dødt ekteskap med en mann som litt for ofte lukter whisky og dameparfyme når han kommer hjem. Ella leder et prestisjetungt forskningsprosjekt, men en forsmådd ungdomskjæreste gjør dagene på universitetet sure for henne. Han bruker sitt mannlige nettverk til å spre usanne rykter om hennes lederegenskaper, og til slutt mister hun stillingen.

Frøydis er økonom og den fødte leder. Hun mistet moren sin i en alder av tretten år, og begynte å spise for å beskytte seg mot verden. Frøydis er fet, men hun spiser ikke hva som helst, hun er en sann gastronom. Og en snobb, hun får skreddersydd drakter som passer til de runde formene, og hun går alltid i høyhelte sko. Frøydis jobber i et konsulentfirma og har sett seg lei på mannlig kameraderi. Dessuten har hun noe usnakket med en av samfunnets støtter, som hun mener er skyld i morens død.

Jenna har forutsett møtet mellom de fire "kjerringene" siden hun var en liten jente. Hun har praktisk talt vokst opp i morens butikk, "Johannas svartekunst og kunsthåndverk". og kommer ifølge moren fra en slekt med hekser. Nå er Johanna alvorlig dement og trenger en plass på aldershjem. Men en selvgod leder for eldreomsorgen i bydelen mener at Jenna kan passe på den demente moren sin selv. Og det er nettopp denne arrogante byråkraten som blir kvinneligaens første offer.

- Hva er det? spurte Frøydis skeptisk.

- Jeg har bare tatt med meg noen greier fra mors butikk, svarte Jenna, med en pussig blanding av blygsel og hovmod i stemmen. Hun ble stående med det mørke stoffet over armen uten å gjøre tegn til å ville vise dem det eller til å si noe mer.

- Skal vi kle oss ut som hekser? Er det det vi skal? spurte Celeste til slutt inkvisitorisk.

Hekserier

Og det er akkurat det de gjør: De kler seg ut som hekser, med sorte, side fløyelskapper med spisse hetter, og de aksjonerer. Hver og en kjenner en mann de mener bør lære en lekse. Men det er ikke like lett for den ironiske og intellektuelle Ella Blom og den kule Celeste å gå inn i hekserollen som det er for Jenna. Og er det noe med kappene til Jenna? Det skjer noe med dem når de tar dem på, gjør det ikke?

I begynnelsen er aksjonene nokså uskyldige. Men etter at de hevner seg på mannen som voldtok Jennas datter, drar aksjonene seg til.

Jeg må innrømme at jeg syns det er deilig å lese om menn som får svi, og Helene Uri skriver så lekent og drivende at det blir umulig å ikke leve seg inn i kjerringenes skjebne. Og selv om jeg tenker at damer kan være ganske kjipe og infame de også, så lever vi nå en gang i "a man's world". Og av og til er det deilig å ta frem kjerringa i seg. Den litt vanskelige kjerringa som ikke glatter over mannsjåvinistiske kommentarer, som sier ifra hvis hun ikke blir bedt på julebord og som slår i bordet for å bli hørt. Og heretter kan vi jo også true med at hvis ikke menn oppfører seg ordentlig så kommer "Kjerringene" og tar dem.

Moahahahaha (ond hekselatter).