Jeg nekter

Tommy og Jims vennskap var like naturlig som det å puste. Noe gikk galt. Trettifem år senere trenger de hverandre igjen. Er det for seint?



"En vakker og trist og barmhjertig og ubønnhørlig tekst… bekrefter Per Pettersons status som en av Norges aller, aller beste romanforfattere i dag. Les mer

Vår pris
345,-
Spar
34,-

Veil. pris: 379,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Ikke i salg

Innbundet
Innbundet
Vår pris: 345,-
Spar: 34,-

Veil. pris: 379,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Ikke i salg

Om boka

Tommy og Jims vennskap var like naturlig som det å puste. Noe gikk galt. Trettifem år senere trenger de hverandre igjen. Er det for seint?



"En vakker og trist og barmhjertig og ubønnhørlig tekst… bekrefter Per Pettersons status som en av Norges aller, aller beste romanforfattere i dag."
Dagbladet



"Mesterlig underfortalt. Beksvart, poetisk, rått og vakkert. Petterson må bare leses."
Adresseavisen



En Mercedes kommer glidende over brua til ei øy rett utenfor Oslo sentrum, der en broket gjeng står og fisker. Sjåføren er Tommy Berggren, omtrent femti år. Det går en støkk i ham da han plutselig gjenkjenner et ansikt på brua. Et tilfeldig møte, men en person som er alt annet enn tilfeldig. En av hans livs viktigste personer står der: Jim, kameraten fra oppveksten. Den personen i verden som sto Tommy nærmest, til de for flere tiår siden gled fra hverandre. Jim ser på bilen: "Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner. Så glei vinduet lydløst ned." Samtalen som følger, blir akkurat så nervøs som slike uventede og følelsesladde møter må bli. Tommy vet ikke helt hvor han skal lede samtalen. Han braser ut med ting som kan høres ut som pengeskryt og forundring over tingenes tilstand: "At ting kan bli sånn. Omvendt."



Reaksjonen

Jim stusser over at Tommy ser på situasjonen som "omvendt", men sier ikke så mye før Tommy må kjøre videre for å slippe andre over brua. Til farvel ytrer Tommy håp om at de ses igjen. For Jim var det ubehagelig at Tommy brukte navnet hans, det kjentes "som lyset fra ei lommelykt i ansiktet".



Da Jim vender seg mot fiskeutstyret sitt, kommer en knallsterk reaksjon på møtet. Han faller på knærne og prøver å puste sakte: "men jeg fikk det ikke til. Jeg begynte å grine. Jeg holdt munnen vidåpen, lyden ble ikke så høy da, og lufta kom lettere ut og inn, og jeg stønna ikke så jævlig."



Hvorfor denne reaksjonen på møtet med bestekameraten fra oppveksten? Det er det vi noe gradvis får forståelse for i fortellingen som legges ut for oss. Per Petterson lar leseren selv trekke slutninger. Han tegner sobert opp forskjellige scener. Han gjør store sprang i tid. Men vi henger med. Vi kan ikke annet. For det Petterson forteller, griper fatt i oss fra første side og følger fortellingens krumspring mellom hovedpersoner og tider, med hovedvekt på oppvekstens tildragelser og situasjonen de opplever i dag.



To gode venner

Fortellingen tar oss tilbake til 1960-tallet, da Tommy og Jim var unge bestevenner på småstedet Mørk i Skedsmo. Tommys mor forsvant sporløst en dag, hun regelrett rømte, og lot Tommy, den to år yngre Siri og de små tvillingjentene sitte igjen med en tyrannisk og voldelig far, og som Tommy sier: "han diskriminerte ingen og gjorde ingen forskjell på kjønn. Han sparka oss alle fire." Da Tommy er tretten, er begeret fullt. Han gir igjen julinga, så faren forsvinner for godt. Resultatet er oppsplittet søskenflokk i fosterhjem.



Like naturlig som det å puste

Det viktigste for fortellingen og for Tommy i de følgende årene, er forholdet til bestevennen Jim. De har et nesten symbiotisk vennskapsforhold. Og der Tommy måtte trå til for å bli kvitt sin voldelige far, lider Jim litt under det at han ikke aner hvem hans far er. De forstår hverandre intuitivt. Det er en fantastisk skildring av de to gutta i tenårene, som gyver løs på grøftegraving etter en fest, de løser arbeidet som en innøvd enhet, og scenen blir et bilde på det komplette vennskapet. Et vennskap like naturlig som det å puste. Men dessverre skal det ikke vare. Små ting blir sagt, forholdet sprekker opp.



Men vi henger med. Vi kan ikke annet. For det Petterson forteller, griper fatt i oss fra første side.



Per Petterson har et språk uten lyter. Det er så deilig rett fram, men det fortelles i en medrivende rytme hele veien. Og det er bilder som treffer så godt, samtidig som de er friske. Som når Petterson skildrer Tommys hemmelige møter med søstra etter at barnevernet har skilt dem. Det er i en overgang fra sommer til høst. Det er kjølig og mørkt, de eneste lyskildene er husvinduer og lyden fra sykkeldekkene som varsler en ny årstid: "Men jeg snakka med henne likevel, bak Samvirkelaget og postkontoret om kvelden kanskje to ganger i uka så lenge sommeren varte og det var lyst, og da høsten kom, sykla jeg aleine inn til Mørk i mørket og kulda, og barfrost var det, du kunne kjenne det mot asfalten, hvordan dekkene sang på en annen måte enn de gjorde om sommeren, og de eneste lysene var lysene fra husvinduer langs veien og fra utelamper på gårdene opp mot skogen, og de gjorde bare veien enda mørkere."



Romankunst

Romanen har en fin sirkelkomposisjon. Brua står sentralt også i avslutningen. Tommy har innsett hva Jim betyr for ham og vil se ham igjen. På nåtidsplanet går det ett døgn. Tommy vil oppsøke vennen på brua. Men vil Jim dukke opp igjen? Og vil i så fall vennskapet få igjen sin betydning?



Før det kommer Tommys søster, Siri, på sporet av en som kan ha vært moren. Og der andre forfattere ville vært fristet til å gli over i en Tore på sporet-avslutning, tegner Petterson scener uten patosfylt språk, som etterlater leseren helt mo i kroppen.



Jeg nekter er en sterk og rørende fortelling som beveger seg over store dyp, men det er også romankunst på sitt aller fineste.



Presentert av Marius Aronsen, redaktør i Bokklubben Nye Bøker

Fakta