Mysteriet mamma

«... en skjønnlitterær dokumentarbok som virkelig gjør inntrykk. Depresjon er ikke lett å forstå, men forfatteren klarer å formidle hva det vil si å være en pårørende.»

, VG Terningkast 5

En annerledes historie om å være et etterlatt barn etter selvmord. Alle som vil lære om livet og kjærligheten mellom foreldre og barn, vil finne en stemme her som snakker så godt til dem at det er til å bli lykkelig av. Les mer

Vår pris
336,-
Spar
33,-

Veil. pris: 369,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Ikke i salg

Innbundet

Storkunde?
Vi gir kvantumsrabatt! Les mer

Innbundet
Vår pris: 336,-
Spar: 33,-

Veil. pris: 369,-  (Innbundet) Fri frakt!
Leveringstid: Ikke i salg

Storkunde?
Vi gir kvantumsrabatt! Les mer

Om boka

En annerledes historie om å være et etterlatt barn etter selvmord. Alle som vil lære om livet og kjærligheten mellom foreldre og barn, vil finne en stemme her som snakker så godt til dem at det er til å bli lykkelig av.



Trude Lorentzens fortelling om mamma starter med selvmordet. Mia Lorentzen, 46 år, kaster seg ut fra syvende etasje på sykehuset der hun er innlagt. Hun er blitt ute av stand til å leve.



Sykehistorien har vært kort. I løpet av et år og noen snaue måneder har en glad, sterk og omsorgsfull mamma blitt redusert til en engstelig skygge, en som ikke lenger er i stand til å gi en ordentlig klem. Hun er blitt vibrerende, forknytt, opprørt, fra seg. Hun kverner på en hendelse, en pliktforsømmelse som kan se ut som sykdommens utløsende faktor. Trøst, oppmuntring og forsikringer om at hun er mer enn bra nok preller av. Hun er blitt redd for alt og alle. Hun føler seg som en belastning. Til slutt invaderer den mest selvutslettende av alle tanker hennes sinn: Det vil være best for alle om jeg ikke finnes.



Innleggelser på psykiatrisk avdeling følger, et batteri av ulike medisiner utprøves, til slutt lukter hun kjemi. Ingenting hjelper. Er det feil piller? Feilaktige vurderinger? Ingen behandler som tar dette vettskremte mennesket under sine vinger? For mye utvendig observasjon, for lite empati og for lite solid kontroll? Alt dette, vil jeg tro. Ingens personlige skyld, men et systems fallitt i møtet med det smertefulle og tilsynelatende uforståelige.



Trude blir aldri involvert i behandlingen. Heller ingen andre familiemedlemmer. Moren forblir en ensom klode i et behandlingsapparat som lar henne seile ut i mørket. Allikevel blir aldri denne boka noe hevnløp mot helsevesenet. Heller ingen jakt på enkle svar. Det er ikke Trude Lorentzens prosjekt. Hennes prosjekt er i minste fall todelt. Å pakke ut moren sin, for å se hvem hun var, lenge før hun falt i døden. Og å forebygge et "bakholdsangrep" fra gener og fortid. Det er nødvendig å kjenne sitt opphav ordentlig for å kunne passe på seg selv og dermed ivareta sine barns behov for trygghet.



Det tar tjuetre år før hun er klar til å starte utpakkingen. "Mammalasset" har stått urørt på farens loft siden 1990. Alt ble pakket ned, usortert. Brå død fryser tiden. Alt stopper opp på ett sekund. Når Trude begynner å lete i morens kasser, finner hun den gamle brødkurven, fortsatt med brødsmuler i. En gammel oppvaskhanske, til venstre hånd, hennes venstre hånd - "en relikvie i gul, morken gummi". Morens gamle skrivebordslampe med Osram 40 Watts pære. Den virker fortsatt. Moren er død for lenge siden, men pæren lyser. Det er Pompeii på loftet.



Trude Lorentzen var bare 15 år da moren døde, og når man er 15 år, har foreldre sjelden rukket å bli mennesker for barna sine, de er fortsatt mest foreldre. Barn kjenner bare noen av rommene i foreldrene, de kjenner ikke voksen-tankene, voksen-følelsene og voksen-livet deres og vet ikke hva de strever med. Sånn må det være. Barn skal ikke presses inn i de rommene. Problemet oppstår nå en forelder lukker alle dører ved tilsynelatende frivillig å velge å dø fra sitt barn. Uten at dette er deres intensjon, signaliserer en slik handling nesten alltid dette: Du er ikke grunn nok til at jeg vil leve, du er ikke så viktig at jeg vil være her for din skyld. For barn er det sjokkerende, uforståelig og uhyggelig. Mange stopper nærmest opp i sin emosjonelle utvikling når de blir forlatt på den måten, for å verge seg. Som voksne risikerer de å måtte slite med tilknytningsangst, skepsis, frykt for å bli forlatt eller angst for å forplikte seg emosjonelt. Såret som aldri er blitt leget etter tapet, gjør dem vaktsomme og opphengte, verden leses med den forlattes blikk. Ekteskap og parforhold vil kunne lide på grunn av uforståelig sjalusi og tillitsproblemer. Mange kverner på tapet livet gjennom, ofte med stort sinne og store omkostninger for en selv, partneren og omgivelsene.



Fra første side i denne boka fornemmer vi at vi skal få lese en annerledes historie om å være et etterlatt barn. Tonen er varm. Ordene er uten bitterhet. Det er befriende. Det finnes så mange vitnesbyrd om svikefulle mødre, selvopptatte kvinner, dårlige foreldre, fedre som deserterer. Og jeg hører så mye om dem, psykologer gjør gjerne det. Denne boka er en velsignet bruksanvisning til hvordan man kan unngå å havne der. Fagfolk må lese den, etterlatte må lese den, og alle som vil lære om livet og kjærligheten mellom foreldre og barn, vil finne en stemme her som snakker så godt til dem at det er til å bli lykkelig av.



Presentert av Sissel Gran, psykolog, foredragsholder og skribent

Fakta

Anmeldelser

«... en skjønnlitterær dokumentarbok som virkelig gjør inntrykk. Depresjon er ikke lett å forstå, men forfatteren klarer å formidle hva det vil si å være en pårørende.»

, VG Terningkast 5

«Mysteriet mamma engasjerer, interesserer og relaterer til leseren. En spennende, lærerik og tankevekkende bok.»

, Romerikes Blad Terningkast 5