Alf R. Jacobsen trenger vel ingen nærmere presentasjon. Hans forfatterskap strekker seg over mer enn 40 bøker, med Kongens nei som foreløpig mestselgende bok. Og det er nettopp krigsdokumentarene hans som har det største publikummet og som høster best kritikker. Her har forfatteren tatt i en av krigens ukjente drama; de krigførende nasjoners forsøk på å knekke kystens livsnerve - Hurtigruta.

Den ordinære ruta mellom Bergen og Kirkenes ble utsatt for miner og kamphandlinger, nordpå valgte man etter hvert å bruke mindre fartøyer til den farlige farten. Til sammen 14 fartøy gikk ned under krigen, over 700 liv gikk tapt. Allerede den 9. april 1940 ble ruten nedlagt, men snart måtte man etablere farten på nytt, med allierte fly, krigsfartøy og ubåter som stadig trussel.

Boken starter med den ordinære hurtigrutens ilddåp under tyske angrep og drivende miner i 1940. Tyskerne reorganiserte snart hurtigruta og trafikken kom i gang igjen. Da Hitlers panserarmeer overfalt Sovjetunionen søndag 22. juni 1941, lovte Churchill umiddelbart å komme den kjempende røde hær til unnsetning. Som et første håndfast uttrykk for støtten, ble en flåtestyrke sendt fra Storbritannia til Murmansk i august samme år - med ordre om å angripe den tyske konvoitrafikken langs Finnmarkskysten. I de neste ukene torpederte britiske og sovjetiske ubåter en rekke forsyningsskip på vei til Østfronten med tropper, våpen og materiell. Den sivile skipsfarten i samme område ble hardt rammet, og senkningen av hurtigruteskipene Richard With, Barøy, Haakon Jarl, Ottar Jarl og Vesteraalen med tap av henimot 300 liv utenfor kysten av Vest-Finnmark i september og oktober 1941 skapte en stemning av panikk og uhygge. Hele familier ble utryddet. Mange titalls kvinner og barn omkom i noen av krigens mest rystende tragedier.