– Journalist Egil Ulateig har etterhvert gjort seg bemerket som forfatter av utallige bøker om krigshistorien 1940-1945. Frigjøringen av Norge 7.-8. mai er, tro det eller ei, et underbeskrevet tema i den massive litteraturen om Norge under den andre verdenskrig. Betyr det at Ulateig leverer et viktig tilskudd til stammen av frigjøringslitteratur med denne boken? Dessverre er svaret nei. Denne boken byr på et slett, slurvet og forhastet arbeid, nok en gang belemret med Ulateigs dårlige sans for tilstrekkelige kildehenvisninger. Tilfeldige historier, en hel del løst og fast rasket sammen i et gedigent ustrukturert oppkok, er det inntrykket denne anmelderen sitter igjen med etter en grundig gjennomlesning av boken - fra perm til perm. Undertegnede lærte så godt som ingenting av å lese boken, og sitter unektelig tilbake med følelsen av å ha kastet bort tiden. Selv muligheten til å belyse nærmere hvordan tysk militært og sivilt personell opptrådte under disse frigjøringsdagene - og her ligger det mange oppsiktsvekkende fortellinger på vent - skuslet Ulateig bort. Det er i det hele tatt skuffende å konstatere at et seriøst forlag som Vigmostad Bjørke valgte å utgi et slikt tredjerangs arbeid, og mildt sagt forbløffende å se dem presentere Ulateig som en forfatter som på "mesterlig vis formidler" historien om frigjøringen. Vi ser også få spor av noen "omfattende forskningsarbeid." Personskjebner og enkelthendelser kan veves sammen til en større helhet og gi leseren en bedre forståelse av et bestemt tema. Det er en metode som kunne vært benyttet med rikt hell også i en fremstilling av den 8. mai 1945 i Norge. Men i denne boken mangler den røde tråden og det er lite eller ingenting her som er egnet til å gjøre oss klokere. Et forslag til vordende lesere må bli å heller å konsultere andre bøker om samme tema.