Perioden rett etter andre verdenskrig har gjerne blitt fremstilt som en tid der Europa stiger opp av tilintetgjørelsens aske som en fugl føniks. Slutt på krigen betydde slutt på vold og overgrep, og starten på en økonomisk og moralsk gjenfødelse av hele kontinentet. Det er en vel rosenrød fremstilling av etterkrigshistorien, mener Keith Lowe. Slutten på andre verdenskrig var egentlig begynnelsen på en lang tid med sult, vold, manglende infrastruktur, hevn og indre stridigheter. I de fleste land var det kaos. I denne boken gir han et unikt bilde av Europa som kontinent fram til omtrent 1950, en fremstilling han mener aldri er blitt skrevet tidligere.

1945: Kaos
Europas byer og landsbyer lå i ruiner. Omfanget av ødeleggelsene var ufattelig. I noen land, som Tyskland, Ukraina, Jugoslavia og Ukraina hadde årtusens kultur og arkitektur gått tapt. Så mye som 90 % av en storby som for eksempel Warszawa, var jevnet med jorden, og i mange land var fraværet av menn stort. «Jeg kan bare huske én gutt som hadde en far», sier Andrzej fra Warszawa. Europa var blitt et kontinent bestående av kvinner og barn, og det var mange barn som hadde kommet bort fra sine foreldre. Bare i Berlin var det 53 000 barn uten foreldre i 1945. Folk sultet i hjel siden mat var mangelvare, og det var naturlig nok ikke gjenoppbygging man var opptatt av, men å overleve. Offentlige institusjoner var satt ut av funksjon, og nye myndigheter skulle etableres. Det tok lang tid. Etnisk rensning, hevn, politisk vold og borgerkriger var andre verdenskrigs siste krampetrekninger, skriver Lowe. Dette ble noe av det mest skjellsettende i europeisk historie og i mange tilfeller en overgang til den kalde krigen.

Folk på vandring
Andre verdenskrig drepte flere europeere enn noen annen krig i historien, skriver Lowe, men var også årsaken til noen av de største, og mest tragiske folkevandringene verden har sett. Ved krigens slutt hadde Tyskland nærmere åtte millioner slavearbeidere som var hentet fra diverse hjørner av Europa. Å ta så mange sivile, også kvinner og barn, til fanger og la dem arbeide for seg som slaver, var unikt for andre verdenskrig og noe man ikke hadde sett siden Romerrikets tid! Disse store menneskemassene startet vandringen hjemover etter krigens avslutning, som en «svermende masse», skriver forfatteren. Det var bulgarere, rumenere, russere, grekere, jugoslaver og polakker. Den tyske befolkningen var ofte redd dem og viste liten forståelse. De fordrevne måtte plyndre for å få mat. «De så ut som ville skapninger,» skrev en tysk kvinne ... Mange kom aldri hjem. Og hjem til hva? Antagelig ingenting. Keith Lowe gir oss en opprørende historie og fletter hele veien inn deler av intervjuer eller utdrag fra brev. Detaljer som gir dybde, farge og liv til ufattelige scener.

Hevn som rød tråd
I oktober 1944 nådde sovjetiske styrker den tyske grensen, og grusomme scener utspant seg. Landsbyer ble rasert og likene var mange. Den røde hær voldtok og drepte i anfall av galskap, skriver Lowe. Massakren hadde ingen militær hensikt, og bidro dessuten til å styrke den tyske motstanden og virket dermed mot sin hensikt. Soldatene var kun motivert av én ting: et sterkt personlig behov for å ta hevn. Det er skrevet mye om represalier, som Lowe kaller hevnens legitime slektning, men han mener det er få inngående studier av den rollen hevn spilte i kjølvannet av krigen. Høyere offiserer lukket øynene for underordnedes atferd, og ledere for de ulike nasjoner oppmuntret heller til hevnfantasier enn det motsatte. Ledere som Roosevelt og Tito utnyttet folks hevnlyst til å fremme egne politiske saker. Forfatteren skriver lett og har et godt øye for detaljene som gjenskaper historien så den blir klar og levende for oss. Han gir en detaljert og inngående historie som ikke er like velkjent som bildene av feirende og dansende mennesker i gatene. Dette er en viktig bok som gir en bedre forståelse av Europa i dag.