Sachsenhausen, Tyskland, 1944. De norske fangenes tillitsmenn, kommunistene Kristian Mugaas, Carsten Aasebøe og Kåre Hagen, blir angitt til den tyske leirledelsen, beskyldt for å dele ut ekstra matrasjoner til de sovjetiske krigsfangene. De tre blir sendt til Bergen-Belsen, som på slutten av krigen får karakter av tilintetgjørelsesleir. Ingen av dem får oppleve hjemkomsten til Norge. I Sachsenhausen svirrer ryktene. Ble de angitt av noen av sine egne landsmenn, nordmenn med kommunistiske antipatier og med et sterkt ønske om politisk makt i Norge etter at krigen var over? I april 1946 blir det avholdt en såkalt æresrett i Oslo, der dette er det sentrale spørsmålet, og der fire av tillitsmennenes norske medfanger står anklaget. Nærmere 40 tidligere fanger vitner i denne hemmelige rettssaken, en av dem statsminister Einar Gerhardsen. Æresretten konkluderer med at de fire er ofre for løse rykter, og samtlige blir frifunnet. Referatene blir i ettertid fjernet fra Regjeringsadvokatens kontor. Harry Bentsen, en nær medarbeider av Kristian Mugaas i Sachsenhausen, blir ikke innkalt til å vitne. Mange år seinere forteller han sin sønn hva han mener skjedde da de tre ble angitt. Sønnen inngår en pakt med sin far om at han skal forsøke å finne sannheten om hva som skjedde med de tre tillitsmennene. Etter flere års leting finner sønnen de stenografiske referatene fra æresretten i 1946. Hvorfor har æresretten vært fortiet av myndigheter og historikere i etterkrigs-Norge? Og hvorfor nevnes ikke Mugaas, Aasebøe og Hagen i den omfattende fangelitteraturen? I denne boka avdekker forfatteren mørklagte sider ved norsk okkupasjonshistorie og etterkrigstid, basert på et helt nytt kildemateriale.