Maos rike

Historien har ennå ikke felt noen endelig dom over Mao. Deng Xiaoping har uttalt at formannen hadde «til syv deler rett og til én del feil.» Det Kina som han kom til makten i var en gammel føydalstat, håpløst umoderne på mange vis, og med en svært skjev fordeling av jord og makt. Å lede folket i opprør var dermed en relativt takknemlig oppgave. Mao kom selv fra folket, og til å begynne med var han idealistisk, nøktern og folkelig. Som kjent korrumperer all makt, og via isolasjon, paranoia og personkult var det til slutt lite igjen som vitnet om et ektefølt ønske om å gjøre livet mer levelig for den jevne kineser. Bare et finmasket terrorregime og grovkornet propaganda sto igjen.

Hva gikk galt?
Å sentralstyre et land med omtrent en halv milliard innbyggere (raskt voksende!), ned i minste detalj, er i seg selv umulig. Torbjørn Færøvik peker på mange grunner til at kommunismen ikke lyktes, ei heller i Kina. Blant annet trekker han fram Maos stadig tiltakende isolasjon fra folket og omverdenen, og hans dypt rotfestede mistro til akademikere. Mao holdt seg til bok-kassa si. Til tross for fagre formuleringer, som «la hundre blomster blomstre, la hundre tankeskoler strides,» så ble all kritikk og motstand effektivt kneblet. Ettersom utrenskingene av intellektuelle og fagfolk skjøt fart, ble det stadig færre som torde å si fra, og mange beslutninger ble truffet på katastrofalt sviktende grunnlag. Det var heller ikke mye hjelp å hente fra allianser utenlands - Sovjetunionen viste seg å være en upålitelig samarbeidspartner, og Korea-krigen ble en dyrkjøpt erfaring.

Det store spranget
Mot slutten av 50-tallet begynte Mao å bli utålmodig, og la planer for «Det store spranget», som skulle føre Kina forbi England og USA, til en framtid som supermakt. For å få til dette benyttet han blant annet teoriene til den selvlærte sovjetiske agronomen Trofim Lysenko, som flere år tidligere hadde ført Stalin bak lyset. I Sovjetunionen var hans vidløftige ideer om hvor store avlinger det var mulig å produsere avslørt som vrøvl, men det tok ikke Mao seg bryet med å sjekke. Han skulle øke risavlingene med hundrevis av prosent! Virkeligheten ble en ganske annen: I løpet av de tre neste årene kom omtrent en tredjedel av Henans befolkning til å dø av sult, eller sultrelaterte sykdommer. Propagandamaskineriet kvernet like fullt ut bilder av Mao som brettet opp ermene - med livlegens ord: «Dette var den eneste gangen i løpet av de 22 år jeg arbeidet for ham, at Mao engasjerte seg i hardt arbeid, og han brukte spaden i mindre enn en time.»

Menneskeskjebner
Torbjørn Færøvik klarer å ha øye for de små menneskene i de store begivenhetene, og på den måten gjør han historien levende og nær. Man kan bare ane hvordan tolken Fedorenko må ha følt seg, da han tolket mellom formann Mao og en svært mistenksom Stalin. Et lite feilskjær, og han ville vært på vei til Gulag. En annen skjebne tilhørte Cheo Ying, som forteller om hvordan kineserne skulle utrydde de fire pester: rotter, mygg, fluer og spurv. Etter hvert var det så få fluer igjen at han begynte å ale opp sine egne, for deretter å levere dem inn for telling. «Jeg følte meg litt skamfull da jeg så navnet mitt lyse fra en veggavis: ‘Kamerat Cheo Ying har fanget tjue fluer, og de skinner som gull!‘» Da det var spurvenes tur til å utryddes, deltok til og med de fleste ambassadene i Beijing i kampanjen - men ikke den jugoslaviske. Tito hadde fått nok av Mao, og ambassadepersonalet spøkte med at spurvene fikk «politisk asyl» på deres område. Mao ble stadig mer paranoid. Han så fiender og revisjonister overalt, og for å styrke folkets sosialistiske fostring ble en ny kampanje iverksatt. Få så for seg hvilke gruoppvekkende konsekvenser kulturrevolusjonen skulle få for innbyggerne i Kina.

Store linjer
Færøviks bok handler om formann Mao, og om Kina. Men mest av alt handler det om hva som skjer i et samfunn når det ikke lenger er rom for diskusjoner og konflikter, og når all motstand er kneblet og knust. Omgitt av nikkedukker fattet Mao den ene dårlige beslutningen etter den andre, og ledet millioner av mennesker ut i den ytterste nød og elendighet. Etter grundige utrenskninger der dissidenter og intellektuelle ble sendt i arbeidsleirer i hopetall, var det ikke lenger noen som torde å hevde noe annet syn enn formannens, som dermed forble fullstendig ukorrigert, og uten noen forankring i virkeligheten. Færøvik skriver lett tilgjengelig om en dramatisk del av verdenshistorien, og han gjør det med hjertet hos det kinesiske folket, som han kjenner nesten som sitt eget. Det er lett å glemme at bak de svimlende statistikkene befinner det seg virkelige mennesker. Maos rike viser med all tydelighet at et mangeartet og sammensatt samfunn ikke er noe å frykte. Ekstrem ensretting og sviktende kunnskap bør derimot få alle  varselklokkene til å ringe - før det er for sent.