Helge Ingstads beretninger om livet i villmarka har inspirert og gitt mye til mange. Lite kjent er den interessante livshistorien til en annen pionér, Hjalmar Dale, Ingstads venn og læremester, og sannsynligvis modell for Bill i Ingstads bok Klondyke Bill. Randulf Valle forteller hans historie, om tiden sammen med Ingstad og om en spennende pionertid i Canada. Uten Dale, ingen Ingstad slik vi kjenner ham!

En av de seigeste karene
Hjalmar Dale forlot Norge som 18-åring. Sammen med to søstre om bord på Den norske Amerikalinje, så han Vestlandet forsvinne i juli 1913. Han vet ikke da at han skal komme til å bli en av de mest respekterte og tøffeste pionerene i utforskning og utnyttelse av Canadas enorme nordområder.  I 1921 er Hjalmar Dale ferdig med et oljeeventyr som var kortvarig og lite innbringende. Han har begynt som pelsjeger i Mackenziedalen. Ettertraktede beverskinn ligger stablet i kanoen. Han er på vei til å bli en av de seigeste karene i disse territoriene. Han padler milevis, skaffer seg hundespann og viser sterk eventyrlyst. Nye områder skulle oppsøkes. Randulf Valle gir et godt bilde av denne tiden, hvordan nettverket av handel med skinn og andre varer hadde utviklet seg. For det meste var det de innfødte som sto for fangstingen fram til 1900-tallet. Pelsverk ble byttet i våpen, redskaper og annet utstyr, og beverskinn var rådende myntenhet helt fram til sent på 1800-tallet. Klondyke Bill av Helge Ingstad er en kilde til kunnskap om hvordan livet til en hvit pelsjeger kunne arte seg, og hovedpersonen minner om Hjalmar Dale som tilbragte vinteren 1927-1928 sammen med Ingstad. Hjalmar Dale var den erfarne, Ingstad var den yngre læregutten.

Vinter ved elgsjøen
Ingstad og Dale traff hverandre i Edmonton i 1926. Ingstad var ute etter personer som kunne gi ham råd og opplysninger om områdene i nord. Dale var rett mann. Senere skulle de tilbringe mye tid sammen. Med det de trengte av utstyr, tok de kanoene fatt på Store Slavesjø. Østover og inn i ganske ukjent land bar det, og det var ingen lett rute de valgte. Ved Elgsjøen slo de seg ned etter å ha innsett at de ikke kunne nå tundraen før vinteren kom. De bygde seg et hjem av tømmerstokker, og der ble de vinteren over og fangstet i hver sin retning.


En hvite inuitt
Ingstad og Dale skilte lag etter våren 1928. Korte turer til Norge får Dale til å lengte tilbake til villmarka. På 1930-tallet starter han også som gullgraver og skjerper. Han døde i 1967, i en av sine hytter ved en liten innsjø. Han ble funnet liggende på gulvet. Det var et fryktelig syn. Dødsårsaken var antagelig magekreft eller et anfall. Kroppen var brannskadet etter å ha kommet for nær ovnen. Dale etterlot seg få eiendeler. En rekke dagbøker og dokumenter skal visstnok eksistere. De kan ligge i en annen leir han brukte, men ingen har ennå funnet dem. Først må man kanskje finne en hytte som er bygd for å gå i ett med terrenget ved en av verdens største innsjøer!


Hjalmar Dale var sentral i miljøet av gullgravere og pelsjegere og en stor eventyrer som dro alene gjennom store villmarksområder. Han ble kjent som «Den hvite inuitten» - mannen som kunne overleve der andre bukket under.