Presentert av Bente Einan Eriksen

I 2014 er det 100 år siden den folkekjære dikteren Alf Prøysen ble født. Ove Røsbaks prisbelønte biografi inneholder noen av de vakreste skildringer i norsk biografilitteratur: Alfs forhold til mora Julie, den vanskelige ungdomstida, kampen for å finne sin egen vei som dikter. Lyset, men også mørket, i Alfs voksne liv blir behandlet med den fineste biografipenn. Ove Røsbak skriver særdeles godt og ærlig om livet til Prøysen. Fra han vokste opp i fattigslige kår i husmannsstua Prøysen, til han ble en anerkjent dikter og visesanger. Røsbak gir oss mangfoldet i personligheten til Alf, og samtidig får vi et godt og viktig innblikk i hvordan livet som husmenn artet seg på Hedemarken den gang, i første halvdel av 1900-tallet.

En dag i mårå
Alf var noe for seg selv allerede som liten guttunge. Han kunne lese som femåring. Han tegna alltid, til og med på flatbrødet, og viste tidlig at han hadde talenter utenom de vanlige for unga på Rudshøgda. Når noen spurte guttungen om hva han skulle bli, svarte han «Je, veit itte, je. Kunstmaler, kæinnskje.» Seinere pleide han å si til mor si: «Når je blir stor og berømt, skal du få høre meg i radioen.» Og Julie svarte kjapt «Å, du kjæm nok fysst tel månen.» Det slapp han altså, og mora skulle få høre sønnen sin både titt og ofte på radioen. Julie og sønnen har mye til felles, og Røsbak gir et varmt og nært portrett av mora til Alf. Hun er snillheten selv, god mot egne og andres unger. Kjapp i replikken, et lesende menneske som er aktiv i Arbeiderkvinneforeningen og aldri lar seg kue. De to hadde hemmeligheter de ikke delte med andre. Hun sto støttende bak Alf i vanskelige år. Faren Olaf var nok mer bekymret for sønnen som var så lite til kar.

Præstvegen
Alf Prøysen hadde kun én vei å gå, og det var Præstvegen, skriver Røsbak. Den skulle han vende tilbake til som dikter mange ganger. Nå er vegen delvis nedgravd og idyllen brutt opp av kafeer og lagerbygninger, men det fins rester av den. Og vegen kan fremdeles vandres og hensette deg tilbake til livet på flatbygdene rundt Mjøsa på den tida da Alf vokste opp.

Røsbaks biografi er en perle. En nytelse å lese. For hør bare: «Den som kan få et helt lite univers ut av ei steinrøys, en stor stein, ei hamning, en brønn, et nøttekjerr, en lykkjesnipp, en veg - han er ikke som alle oss andre, han har gått livets runder og sanka med seg noe i hver sving.» Og når han siterer Alf, er det som å høre dikteren selv. Alf fikk etter hvert dikt og noveller på trykk. Ting skjedde rundt ham. Han skifta selvbilde, og han ville skifte miljø. Husmannsgutten hadde båret på forbudte følelser som han hadde måtte skjule i det knallharde guttemiljøet i drengestuene. Det var på tide å få beina opp av potetåkeren.

Alf Prøysen var en person som var alt, sier de som kjente ham. Blid og melankolsk, optimist og pessimist. Han var forfatter, visekunstner og lyriker. Han har vært og er fremdeles i hjertet til både unge og gamle. Hele sitt liv som kunstner krevde han respekt for underklassens kultur, for skillingsviser og folkeviser. Alf Prøysen er en nasjonalskatt som kanskje fikk sin fortjente anerkjennelse for seint. Ove Røsbaks biografi gir oss historien om et fascinerende menneske som ikke var som folk flest, men som tilhørte øss æille.