– Etter 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann svært brått av et massivt hjerteinfarkt. I det ene øyeblikket et tett sammenfiltret ektepar, i det neste var ektemannen død og Joan sto tilbake alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter ligget i nesten en uke på intensiven i en alvorlig komatøs tilstand. Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen hele tiden. Gjennom boka skildres det livet de har hatt sammen - et meget rikt liv. Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, som kanskje ville vært mer interessant å lese om dersom jeg hadde hatt et forhold til forfatteren fra før av. Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer, steg mitt engasjement betydelig. Jeg synes boka kom seg veldig på slutten, men savnet altså at dette hadde skjedd noe tidligere.

– Jeg er glad for å ha lest "De magiske tankers år".Det er en bok full av livsvisdom og klokskap, og når det gjelder tema som døden og sorgarbeid er dét sjelden vare. Det er imponerende hvordan denne boken er personlig uten å føles sosial-pornografisk eller for privat. Joan Didion forteller nøkternt, men likevel (eller kanskje derfor) svært intenst og sterkt om sine erfaringer i møte med mannens sykdom og død. Bokens styrke ligger helt klart i det autentiske ved historien, og Didion har mange kloke refleksjoner å komme med i forhold til disse sterke temaene. I perioder ble det litt for mye medisinsk fokus og terminologi for denne leseren sin del når det gjaldt ektemannens sykdom, men det føles litt smålig å klage på det, da det var en av hennes reaksjoner på mannens sykdom å fordype seg i alt som var av fakta rundt hans lidelse.