Verden som var min

(romansyklus i seks bind) : bind 3 : åttitallet

; Ketil Bjørnstad (Omtalt)

Ketil Bjørnstad fortsetter å skrive sitt liv i et tempo og omfang som ville imponert Hans Jæger. ... underholdningsverdien er stor og tidsbildet er skarpt tegnet opp av en mann som sto midt i sin tid.

, Dagsavisen
Ketil Bjørnstad tar for seg jappetidas tiår og opprørsidealene som forsvant, Arne Treholt-saken og Berlinmurens fall, men kretser også rundt sine egne moralske dilemmaer. Les mer
Vår pris: 349,-
Spar: 50,-
Veil. pris: 399,- (Innbundet)

Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 1 virkedag

Om boka

Presentert av Janneken Øverland

Hva var åttitallet? Joda, selvsagt var det Bobbysocks, Aha, Treholt, Gorbatsjov, Reagan og Palme. Men også staven til Oddvar Brå, Aids, Falklandskrigen, Pershing-raketter og Berlinmurens fall. I tillegg var det høyt hår, skulderputer, oppbrettede jakkeermer og merkeklær i gilde farger. Et ganske voldsomt tiår.

Men for forfatter og musiker Ketil Bjørnstad, som nå lanserer den tredje romanen med røtter i eget liv, rommer dette tiåret så uendelig mye mer. 

Romanforfatter og samfunnsdebattant
Ketil Bjørnstad er i 1980 ennå ung og lovende, ja, mer enn det. Men åttitallet er tiåret da han virkelig slår igjennom. Romanen Bingo! blir via den ferske Bokklubben Nye Bøker spredd til tusenvis av husstander. Dokumentarromanene om Oda Krohg og Edvard Grieg likeså. Engasjementet i spionsaken mot Arne Treholt - som også blir en bok - gjør ham til en tydelig og omstridt samfunnsdebattant. 

Noen år tidligere var han blitt den store, svenske artisten Lill Lindfors' norske samarbeidspartner. I 1978 hadde han utgitt musikkverket Leve Patagonia, der hun framstilte Oda Lasson, hun som ble bohemdronningen Oda Krohg. "Sommernatt ved fjorden" herfra er antakelig en av Norges mest spilte og best likte nyere sanger, bl.a. vidunderlig innspilt med Sissel Kyrkjebø. Det fruktbare samarbeidet med Lindfors fortsatte på åttitallet, og resulterte i boka Samtaler med Lill (1986). 

Privatmennesket viser seg
Bak denne energiske og suksessfulle offentlige skikkelsen viser årets roman fram en annen Ketil. Han bor tilbaketrukket på Vestre Sandøy ved Tvedestrand, med henne han kaller ”den andre”. Han løper lange turer alene, er åpen om mat- og spiseproblemer, men også enormt opptatt av alt som kan gå galt, av ulykker og krigshendelser. 

For innerst i ham finnes et tilsynelatende uskyldig, men aktivt minne: Han sitter på trappen utenfor barndomshjemmet på Røa. I trappen ser han et mørkt hull som han er redd for å havne nedi, uansett suksess og berømmelse.

Kunstnerens tvisyn
Kanskje er dette nettopp kunstnerens skjebne: Å være engstelig for livet, men samtidig kaste seg rastløst ut i det. For det gjør både hovedpersonen og forfatteren. Og boka følger ham: Et menneske med flyskrekk som flyr hele tiden. En som tenker han er usosial, men har forbindelser overalt. En som ikke bryr seg om boksing, men havner på boksekamp i Las Vegas. 

I denne overdådige nye boka finnes alt, angst og glede, svik og unnfallenhet, seire og nederlag. 

For leseren er det bare å finne et sete og spenne seg fast. 

Forfatteren, denne fantasifulle kaospiloten, flyr oss stødig videre til neste tiår. Han er nemlig en som holder det han lover.

 

Fakta

Rytmeskift og nærhet. Intervju

Rytmeskift og nærhet

Ketil Bjørnstad intervjuet av Janneken Øverland

Ketil Bjørnstad. Foto: Frøydis Urbye

- Nå er du altså kommet til åttitallet i denne  bokrekken. I din versjon er tiåret både positivt og ganske skremmende. Du er ung, lovende, og samtidig fokusert på alt som kan gå galt. Men også svært produktiv. Er angsten rett og slett en produktiv kraft?

- Ja. Er det ikke rart? At det som er aller vanskeligst for oss, finner et svar i musikken, litteraturen, billedkunsten, dansen og teateret. Det meste av all kunst skapes jo ut fra sorg, traumer, tap og angst. De fleste nobelprisvinnere i litteratur var enten alkoholikere eller nervebunter, ifølge en vitenskapelig studie. Tenk på de store mestre. Beethoven. Schubert. Van Gogh. Dostojevskij. Munch. Livet deres var ofte et mareritt. Likevel gir de oss trøst, fordi de har erfart noe som er allment.

- Du veksler mellom det private livet og ting som skjer ute i verden; hvordan velger du ut hvilke elementer du tar inn i fortellingen?

- Disse romanene handler både om meg som privatperson og om store hendelser i verden samtidig. De tingene som har berørt meg mest, får også størst plass.

- Men av og til skriver du "jeg" og av og til "han". Hva skal vi lesere tenke om det?

- Det er et litterært virkemiddel. Ofte skriver jeg "han" når noe er ekstra besværlig å skrive om. Men jeg kan også skrive "jeg" for å få et plutselig rytmeskift, og for å skape nærhet. 

- I disse årene er det to flotte damer som er tydelige i ditt profesjonelle liv: Oda Krohg og Lill Lindfors - har de noe felles?

- Det er fantastiske damer, begge to. Jeg har det privilegiet å kjenne den ene av dem. Og den andre har jeg levd med, mentalt, siden midten av syttitallet. Kvinneskikkelser som har en enorm karisma. Kanskje deres største fellestrekk er at de engasjerer både kvinner og menn.

- Det var vel svært åttitallstypisk og morsomt at et forlag sendte deg til Las Vegas for å se Steffen Tangstad bokse. Det må ha vært en spesiell opplevelse?

- Ja, sterkt og voldsomt. For en såkalt myk mann som meg var det sjokkerende å stå på nært hold og se mannfolk som slo hverandre ned. Det kraftigste ved den turen var å stå ringside med Mike Tyson.   

- Et sted her skriver du noe fint om kritikk: "Ingen dom over et kunstverk kan være absolutt. Spørsmålstegnet er alltid nærmere sannheten enn utropstegnet." Men i boka felles det dommer over både folk, hagefester og kunst?

- Hele denne serien handler om "å minnes med kjærlighet". Det er ytterst få mennesker jeg skriver negativt om. Og når jeg gjør det, har de selv påtatt seg en offentlig rolle. Jeg har den største respekt for kritikere. Kritikk er viktig. Men enkelte kritikere forstår ikke sin egen rolle, hverken faglig eller menneskelig. Hagefestsekvensen i denne boken er en beskrivelse av hva man kan føle når man plutselig møter mennesker som er blitt mobbere, som trår over en grense, uten at de skjønner det selv. Slike mennesker finnes i alle miljøer.

- Men så er du svært diskret når det gjelder det mer private?

- Selvsagt. Jeg ønsker ikke å utlevere eller skrive negativt om noen som jeg har stått i et nært forhold til. Jeg kan ikke engang skjønne at det går an å gjøre det. Kunsten går ikke foran alt. 

- Nå har du levd i to tidsaldre i årevis. Hvordan er det, egentlig?

- Lystbetont. Jeg har aldri hatt en sterkere kontakt med mine lesere enn nå. De kommer bort til meg på gaten og diskuterer bøkene. Det gir meg inspirasjon til å gå videre til neste tiår.

- Og det betyr at vi lesere også kan ha noe å se fram til?

- Som forfatter vil man alltid tvile. Man vil aldri kunne påstå at man har skrevet et mesterverk. Man kan bare ønske at man en eller annen gang klarer å skrive det. Det viktigste er at man gir alt mens man skriver. Og nittitallet er i likhet med åttitallet et vanvittig spennende tiår.