– Helene Uri sa opp sin stilling ved Universitetet i Oslo før hun skrev denne romanen fra samme miljø. Intrigene blomstrer, og ingen vil ansette noen som er flinkere enn dem selv. Boken viser at personlige følelser veier tyngre enn fornuftens idealer - også på universitetet. Men først og fremst er dette en underholdende historie, som åpenbart ikke er skrevet for å sverte bestemte personer. Uri har ikke bare erfaring med miljøet hun skriver om, hun har også fantasi. Den som vil ha humor og spenning i ett, kan trygt velge denne romanen fra en av Norges nye, store forfattere, som gjør rett i å skrive på heltid!

– Denne lydboka er festlig, den passer utmerket nesten overalt, og den river deg med fra første stund. Det handler om universitetsmiljøet på Blindern og et aldri så lite trekantdrama. En ung mannlig stipendiat blir dratt mellom en ung kvinnelig stipendiat og en eldre kvinnelig professor. Hva teller så mest, her er det om å gjøre å få sine artikler utgitt, og da må man kanskje tenke over hva som gir mest effekt. For alle som har et visst kjennskap til universitetsmiljøet på Blindern er dette en lydbok en vil le mye av, og for alle andre er det snakk om menneskelige følelser og opplevelser som nok kan skje de fleste steder. Kos deg med denne.

– Historien om Institutt for Futuristisk Lingvistikk og dets ansatte, fra hovedpersonen og playboyen Pål Bentzen med en forkjærlighet for antikke språk, via den dyktige, men forhatte Edith Rinkel og til den unge og lovende stipendiaten Nanna Klev river en med fra første side. Sladderen og intrigene i Blinderns kantine og korridorer er engasjerende for nåværende og tidligere studenter, og romanens kjærlighetstriangel er like appellerende. Med all dramaen og Uris megetsigende frempek får romanen et visst preg av såpeserie, men reddes av akademisk sjargong og inngående kjennskap til bokens miljø. "De beste blant oss" er ikke noe litterært mesterverk, verken spesielt velskrevet eller originalt, men den er underholdende fra første til siste side.

– I denne romanen turnerer Helene Uri sine evner til å lage intrige og skildre personer og miljøer med glans, hun er en mester i frampek og alle som har gått eller går på universiteter vil kjenne seg igjen, jeg vil anta at de som har tråkket sine sko ved Universitetet i Oslo vil ha ennå større gjenkjennelsesglede. Samtidig skriver hun ut i fra allmennmennesklige toper, kjærlighet, karriere og familieforhold. Uri skriver nærmest en blanding av sjangerene kjærlighets- og kriminalroman, og behersker begge delene med glans. Hun faller aldri ned i klisjébruk og er hele tiden frisk og morsom. Humor er en viktig del av boken, noe som kommer frem først og fremst i skildringene av et universitetsmiljø, men også i tankene til den mannlige hovedpersonen Pål, og bipersonen Aleksander. Samtidig er boken meget spennende, et minus for min del var imidlertid at jeg klarte å gjette "løsningen" nokså tidlig. Allikevel klarte boka å holde meg engasjert i hundre sider til. En av de bedre underholdningsromanene jeg har lest.

– Som bokens bakside selv forklarer er ¿De beste blant oss¿ en ren fiktiv historie, men hadde neppe vært mulig å skrive om ikke forfatteren selv har bakgrunn fra universitetet i Oslo. Og det er akkurat i grenselandet mellom det fiktive og det faktiske at så mange spennende romaner utspiller seg. Pål Bentzen, hovedperson i boka og språkforsker ved Institutt for futuristisk lingvistikk, er en person man ganske fort får sansen for. Bentzen har gjennom hele livet vært en håpløs kvinnebedårer, men retter nå sin fulle oppmerksomhet til Nanna Klev, det ferske, vakre og tilsynelatende naive tilskuddet til instituttet. Selv om historien er oppdiktet, er det interessant å få ide om hvordan hverdagen for forskerer ved landets største universitet arter seg. Med spennende tankespill og overraskende vendinger leder Helene Uri leseren raskt fram til siste side.

– Da har jeg kommet meg gjennom min første roman av Helene Uri, og tilbake sitter jeg med litt blandede følelser. Jeg vet ikke riktig helt hva jeg skal si om denne boken, men en ting kan ikke feies under en stol; dama har peil. Hun skriver med humor og kunnskap, og har noen brilliante formuleringer. Selv om jeg føler meg litt snytt over slutten, og sitter tilbake med følelsen av "var dette alt"!, hadde jeg stor glede av fortellingen. Handlingen er lagt til Blindern og språkforskmiljøet der, og vi møter flere av de som arbeider ved instituttet for futuristisk lingvistikk. Man lærer mye om hva disse menneskene beskjeftiger seg med, selv om det for noen kanskje kan virke litt for fjernt. Hun skildrer menneskene så vel som miljøet med entusiasme og innlevelse. Hun lar oss virkelig bli kjent med menneskene hun presenterer for oss. Selv om det er først på sluttet av intrigene blir komplett, og det er litt for mange veier til Rom, synes jeg hun leverer en underholdende roman.

– Denne romanen slukte jeg i løpet av kort tid. Den er underholdende, morsom og lettlest. Man kjenner seg lett igjen, og dersom man som undertegnede skulle være så heldig å ha studert ved Universitetet i Oslo, blir gjenkjennelsen ekstra stor. Selv om personene i boka er fiktive, dukker det opp minner. Vi er ved Institutt for futuristisk lingvistikk. Der jobber språkforsker Pål Bentzen. Han er hovedpersonen, men kollegaene Nanna Klev, og ikke minst professor Edith Rinkel blir vitkige bipersoner. Det handler om forskerjuks og uærlighet, om kjærlighet og sjalusi. Alt vevd sammen på en glitrende og spennende måte. Gled deg!

– Ved Futurisktisk lingvistikk på Blindern jobber noen-og tretti-årige Pål Bentzen som språkforsker. Han har et godt øye til den eldre professoren Edith Rinkel og ellers alle damebein på instituttet. Hans forskerinspirasjon og kjærlighetsliv tar først av da han møter Nanna Klev, som muligens har formelen til å forstå alle verdens språk, og som spør ham om hjelp. Påls liv styres av kvinner: hans omsorgsfulle og kioskforfattermor, den erfarne og bestemte Edith og nyutdannede Nanna ved Futling, kursdeltagere og tidligere kjærester som refereres til som "hendelsen". Det virker som om arbeidet inspireres av kvinnene han møter. Nanna er den som tilfredsstiller alle behov. Reklamen om avslørende intriger på Universitetet, blir ikke tilfredsstilt. Alle som har vanket i slike miljøer, kjenner seg igjen og personene som er beskrevet, men de er så universelle, at jeg kan med en gang røpe: de saftige opplysningene uteblir! Selv om instituttet og hovedpersonene er fiktive, flettes reelle fakta inn. Forfatteren gjør det på en interessant, aldri for messende, måte. Beskrivelsene er detaljerte og spissfindige, men selve historien tar ikke av for på slutten, der den ender i en forventet overraskende slutt.

– Alle som har studert på HF, ikke minst språkfag, kan kaste seg over boka og le gjenkjennende av fagmiljøet. Miljøbeskrivelsen av Blindern og instituttene der er utrolig underholdende. Nå har jeg studert språk, så for meg var det et artig gjensyn med gamle begreper som fonetikk, lingvistikk, morfologi, syntaks etc., men det er mulig selve fagpratet personene i mellom blir litt eksluderende for en leser som ikke har noen bagrunnskunnskap om emnet? Men uansett - det er en underholdende historie om den ambisiøse Pål Bentzen, Nanna Klev og Edith Rinkel. Boka er intelligent bygd opp, med flere overraskelser underveis. Mye moro for gamle studenter - og andre også!

– Dette er litteratur jeg mener en har altfor lite av i Norge: underholdning med kvalitet! Jeg ble revet med fra første side. Historien spinner seg ut fra et klassisk trekantdrama: Ung mannlig stipendiat blir skvist mellom ung kvinnelig stipendiat og eldre kvinnelig professor. For alle som har et visst kjennskap til universitetsmiljøet på Blindern er dette en bok en vil le mye av. For alle andre er det en spennende og velskrevet bok om mellommenneskelige temaer det er vanskelig å gå lei av. Jeg syntes dette var en bedre bok enn "Honningtunger", og venter spent på mer fra Helene Uri i framtiden.

– Jeg koste meg masse mens jeg leste denne romanen. Den handler om språkforsker Pål Bentzen som jobber ved det fiktive instituttet Institutt for futuristisk lingvistikk. Skildringene av ham og hans kollegaer får deg til å humre mange ganger. Her kommer fordommer fram, noe som er spesielt morsomt hvis du selv har studert ved Universitetet. Gjenkjennelsesaspektet er flere ganger til stede, selv om jeg inderlig håper dette er en kraftig overdrivelse. Beskrivelsen av folkene som jobber på de ulike instituttene knyttet til Historisk fakultet er glitrende. Boken har et godt språk og hovedhandlingen, Påls forelskelse i Nanna Klev, er akkurat så spennende og morsom som den bør være. Dette er en bok som jeg absolutt vil anbefale videre. Edith Rinkel er en helt.

– Jeg ble ikke spesielt imponert over denne romanen; rent handlingsmessig er den ganske middelmådig, med en liksom storstilt kjærlighetshistorie og en passe god slutt. Som språkstudent kjenner jeg meg riktignok igjen i en del av beskrivelsene fra universitetsmiljøet, om enn oppdiktet og fra et annet universitet enn mitt eget. Og jeg ler uforskammet høyt over vitsene og spydighetene som fortelleren og romanpersonene lar hagle over studenter og ansatte, ikke minst de tafatte nordistene. Men det slår meg at mye av det jeg setter pris på ved denne boka, beskrivelsen av universitetets innside, maktspillet og ikke minst vitsene, er en ganske intern sak som trolig vil gå mange av leserne hus forbi. Det er mulig jeg undervurderer "folk flest", men reaksjonene fra de rundt meg tyder på det. Noen ler seg skakke, mens andre ikke skjønner denne boka i det hele tatt.

– Som student generelt og Blindern-student spesielt er dette morsom lesning, og man nikker ofte og gjenkjennende når man leser beskrivelsene av Fredrikke-kantina, gamle, tørre professorer, krangler og maktkamp innad på fakultetene... Miljøskildringen mener jeg er det beste ved boka. Uri skriver bra og absolutt lesverdig, men jeg synes historien blir for tynn og personene for uekte og lite troverdige. Anekdoter og fakta om språk og gramatikk er flettet inn her og der, det er gøy en stund, men blir litt for mye etterhvert. Boka blir for lang, og bygger altfor lenge opp til en "overraskende" slutt som ikke er så overraskende allikevel.

– Dette er den første boka jeg har lest av Helene Uri. Siden jeg hadde hørt så mye om den, fikk jeg til slutt lest den, og jeg må si jeg ikke ble skuffet da jeg var ferdig. Handlingen er lagt til universitetsmiljøet i Oslo. Selv bedyrer hun på omslaget at det meste som står i romanen er løgn, men boka kunne ikke ha blitt til om hun hadde hatt en annen arbeidsplass. Boka handler om språkforsker Pål Bentzen, som forelsker seg i kollegaen Nanna Klev. Nanna holder på med et stort prosjekt, og Pål skal hjelpe henne. Boka handler også om den femtiårige professoren Edith Rinkel. Romanen er full av spennende og til dels svært humoristiske skildringer av personer i miljøet rundt Institutt for futuristisk lingvistikk, der Pål og Nanna jobber. Boka tar for seg kjærlighet, sjalusi og bedrag. Dette er en svært spennende og velskrevet roman, og jeg har vel egentlig aldri kommet over noen bok der handlingen faktisk foregår i et universitetsmiljø. Etter min mening gjør det beretningen enda mer spennende.