Tonje Blomseth var lei av skole og krav. Hun ville gjøre noe annet og tok pause fra vanlig skolegang. Et liv ute på tur, på lengre ekspedisjoner, lokket sterkt, og hun ville forsøke å ha dette som en levevei. Da hun var 16 år, gikk hun Norge på langs, senere ble det langtur på Svalbard som nesten tok knekken på all motivasjon og turglede. Tonje måtte ta beslutningen om 100 % turliv opp til revurdering. Følelsen av lykke når alt fungerer og naturen er på sitt vakreste, er verdt blodslitet, var konklusjonen.

Så ble drømmen om nord født. En tur som skulle starte i mørketida og slutte når lyset var kommet om våren. En tur som ville by på dårlig vær og kulde, ensomhet, utslitte muskler og kanskje farlige situasjoner, men også vidunderlige stunder på vidder med blafrende nordlys.

Liten jente, stor pulk
På flyplassen i Tromsø stirrer folk på en spedbygd jente på 158 cm, en ruskete, ulvelignende hund samt en diger pulk. Ferden videre går mot Finland. I Kaaresuvanto begynner turen som skal vare i et halvt år. Hvordan skal dette gå? Er det mulig å fullføre en slik ekspedisjon og komme levende fra det? Tonje kjenner på engstelsen. Det er så man vil snu og dra hjem igjen. Pulken er dessuten lastet til bristepunktet og vil bli tung å trekke.

Bak Tonje er den trygge sivilisasjonen, foran henne ligger den ukjente villmarka. Men eventyret har endelig startet - det kjennes også forlokkende, selv om det er skummelt.

Ny start
Ganske riktig, pulken er ikke særlig samarbeidsvillig. Den velter for hver femtiende meter, og det går utrolig sakte. Den må lettes for unødvendig bagasje. Det kan for eksempel ikke være nødvendig med 45 sokkepar ...

Etter noen dager går Tonje tilbake og pakker om pulken. Ny start. Sprengkulde avløses av mildvær og kladdeføre. Det kjennes godt å være alene, men det er ikke særlig ok hvis man blir full av feber og ikke kan ta vare på seg selv. Heldigvis har Tonje muligheter til å bli hentet og få tilbringe tid hos gjestfrie folk som kan ta vare på henne. Man er ekstra sårbar og lett bytte for sykdommer når kroppen utsettes for harde påkjenninger. Oppholdet hos Jouni og Eija får henne frisk og  lærer henne masse om samisk kultur og levemåte.

Tonje har forlatt familie, venner og kjæreste for et halvt år, men rundt juletider får hun selskap av Lars, kjæresten. Det er trivelig med selskap på deler av turen, men sammen havner de på utrygg is og får kjenne på frykt og panikk når det braker kraftig under føttene. Tonje føler dessuten at Lars er i bedre form, er mindre redd og takler de vanskelige forholdene bedre. Hun lar raseriet få fritt utløp.

Ikke for pingler
Tonje liker seg alene. Det kan gå dager mellom hver gang hun treffer folk, og skulle det dukke opp en skigåer eller to, blir det nesten for folksomt. Når teltet er oppe om kvelden, er hun «hjemme». I teltet føler hun seg trygg. Og hunden Nanni er den perfekte turvenn. Det er kosestund hver morgen før leiren pakkes og de labber videre for å takle dagens utfordringer når det gjelder vær og føre. Enkelte dager er ekstra harde både fysisk og psykisk. En tur som dette er definitivt ikke for pingler!

Å lese Drømmen om nord, er på mange måter som å lese en turdagbok. Tonje Blomseth viser seg både sterk og sårbar. Hun forteller uten omsvøp om følelser som sinne og frustrasjoner når ting ikke går som de skal, og om sterk lykke når naturen er vennlig og imøtekommende. Drømmen om nord er en ærlig bok om en imponerende tur, og det er en fin leseopplevelse å følge henne på denne turen.