«Der falt det største treet i skogen, kjæmpen mellom malmfurene.» Slik beskrev Aftenposten Fritjof Nansens død den 13. mai 1930. Nansen var helt unik. Få kan skilte med like stor arbeidskapasitet og interesse for politikk og samfunn i tillegg til vitenskap. Han var forsvarsmann, men tilhenger av nedrustning. Han var unionsmotstander og bidro i prosessen for å oppløse unionen med Sverige i 1905. Nansen gjorde også en stor innsats for russiske flyktninger og fikk Nobels fredspris i 1922 for sitt engasjement. Sammen med sin kollega Helland-Hansen bedrev han spennende forskning som skulle fortelle mer om årsakene til vekslinger i klimaet. Flere ekspedisjoner til polare strøk for å gjøre oseanografiske undersøkelser, ble planlagt. «Arven etter Nansen» er for øvrig det passende navnet på et tverrfaglig forskningsprosjekt som pågår nå, og som har som mål å kartlegge et økosystem i endring.

Enkemann
Man kan si mye fint om Nansen, men han var ikke lett å være gift med. Nansen flyttet hjem fra London for å ta seg av fem barn i alderen fire til fjorten år da kona Eva døde rett før hun fylte 49 år. Barna ble plassert litt rundt om. Nansen var for det meste på reise og gjenopptok dessuten forholdet til elskerinnen Sigrun Munthe. Dette bidrog ikke positivt til barnas forhold til faren. De følte at han ikke brydde seg nok om sine egne barn.

Engasjement for flyktninger
Nansen ble utsendt for å forhandle i viktige saker på vegne av nasjonen. Blant annet ble han sendt som diplomat til Berlin og London av statsministeren. Boka forteller inngående om hans engasjement for russiske og andre flyktninger etter første verdenskrig, om hans viktige arbeid for den internasjonale organisasjonen «Folkeforbundet» som skulle sørge for samarbeid mellom nasjonene samt nedrustning. Nansen hadde stort nettverk, men man beskrev ham som en mann med få venner. Han var uansett blant dem som kunne kalle kongen sin venn.

Et eventyrlig liv
Nansen var kunnskapsrik og allsidig, og han jobbet døgnet rundt hjemme på Lysaker. Kontoret var oversvømmet av papirer og dokumenter. Han ville gjerne ha mer tid til vitenskap, og hadde «bestilt» flere prøver av havvann fra polområdet, men disse lot vente på seg. Det var nemlig Roald Amundsen som skulle sørge for anskaffelsen, men ekspedisjonen ble stadig utsatt eller mislyktes. Han hadde overtatt skipet «Fram» for å skaffe prøvene, men besluttet at han måtte på en liten sørpolekspedisjon først. Senere skulle Amundsen av gårde mot Nordpolen med skipet «Maud», men lyktes ikke med å hente prøvene. Det var tretti år siden Nansen selv hadde sørget for prøver til laboratorieanalyser, og instrumentene for prøvetaking var mye mer moderne nå. Var løpet kjørt? En ny mulighet dukket opp i form av luftskip over polområdet.

Boka beskriver Nansens utallige arbeidsområder, engasjementer, vitenskapelige arbeider, bokutgivelser og forholdet til barna. Ett av barna, Åsmund, var sykt og døde tidlig. Det var ikke lett for Nansen å miste «den snilleste».

Brev avslører at Nansen var en lidenskapelig mann i forhold til kvinner, selv etter at han hadde giftet seg med Sigrun Munthe. Han levde et rikt liv og utrettet overraskende mye. «For et eventyrlig liv som er forbi», skrev Nordahl Grieg i 1930, «det var jo ikke én stor mand som døde, det var ti.» Selv fryktet Fridtjof Nansen å ha levd forgjeves.