– Min kamp første bok

– I det Karl Ove Knausgård gjer ut si fyrste bok av seks om sitt liv, som ifylgje forfattaren er ein kamp, viser det at dette er meir eit prosjekt og ein installasjon, enn eit litterært verk. Det startar med eigen røynsle om døden, faren sin død og korleis han oppfatta faren i ungdomstida. I retrospektiv skildrar han korleis storebroren Yngve og han sjølv vart prega av ein dominerande og kontrollerande far, som til slutt har ein nedverdigande død i huset til mora. Yngve og Karl Ove må rydde opp både fysisk og psykisk. Den psykiske har tilbakeblikk på då dei var ungdommar. Eg liker passasjane då han har sine filosofiske vurderingar over livet og familien. Likevel blir det for detaljert og banalt då han skildrar kvardagen han har og hadde. Alle episodane byggjer opp under ei forventning om at noko skal skje, men som ikkje skjer. Eg ventar på eit klimaks, men det blir ikkje innfridd.

– Karl Ove Knausgård tar oss med denne boken inn i sitt aller nærmeste og mest personlige. Han skriver om livet sitt slik han opplevde det i oppveksten. Dette er den første boken i verket av totalt seks bøker, og er delt inn i to deler. Først er vi med i oppveksten, på Tromøya og i Kristiansand, og får lese om en gutt som sliter litt med å finne sin plass i tilværelsen. Samtidig får vi se et forhold til hans far som ikke er bedre enn det bør være. I del to har vi kommet lenger ut i livet, tiden der faren til Knausgård har dødd. Der viser det seg at sønnen har nokså sterke bånd til faren til tross for tidligere disputter. En sterk og skildrende bok, gleder meg til fortsettelsen!

– Dette er en bok som man nesten ikke kan unngå i dag. Jeg kunne gjerne gått inn på en lang diskusjon om alt oppstyret omkring denne bokserien og den etiske debatten om at den henger ut folk som faktisk lever fremdeles. Kunne også vært kritisk til at en så ung person skriver en så lang serie om sitt liv. Han er da ikke gammel ennå. Legger man bort alt dette og ser bare denne boken for seg selv så ER det en god bok. Han skriver helt fantastisk enkelt, men til tider er det også en snev av virkelig storhet der Knausgård viser at han kan mer enn å bare skrive beskrivende tekster om sitt liv. Boken flyter og man egasjerer seg i handlingen. Den er genial som lydbok fordi den er så lett å forstå og lett å følge med på. Når det er sagt, så liker jeg boken, men vil ikke sammenligne han med Hamsun. Har bare lest denne, men er ikke sikker på om jeg gidder å lese de andre. Vil jeg virkelig støtte en person som tjener så mye penger?

– Knausgård skriver en suggererende fortelling om sitt forhold til faren. Jeg ble dratt inn i det allerede fra de første sidene, og selv om han kan beskyldes for å ha et stort behov for å eksponere seg selv, tror jeg boka oppleves best om man klarer å legge dette filteret til side. Jeg liker måten han forteller på, nært og direkte som i en tankestrøm. Han drar seg ut i uendelige digresjoner og henter seg alltid umerkelig tilbake til grunnfortellingen, hjulpet av særegne og billedlige formuleringer. Historien virker ikke på noen måte framprovosert, kun drevet av Knausgårds ønske om å fortelle. Inspirerende og interessant.