Dette er en biografi om ei av Norges første kvinnesakskvinner. Susanne Geitzler presenterer i 1875 et radikalt program for ekteskap og kjønnsroller, fire år før Henrik Ibsen utga Et dukkehjem.

Hennes brevveksling med forloveden Ivar Høyem i årene 1872 til 1876 gir spennende innblikk i norsk kulturhistorie. Hun skriver fra Evenes i Ofoten, hvor hun er lærerinne for barna til sokneprest Wilhelm Andreas Wexelsen og kona Johanne Fredrikke, til Ivar som har bestemt seg for å gjenoppta teologistudiene i Kristiania etter et års avbrekk på grunn av skrantende helse.

Susanne presenterer seg gjennom brevene som en radikal, uredd, belest og engasjert aktivist i mange saker i 1870-årene, særlig for landsmål og en lysere kristendom. Brevene utgjør også en gripende fortelling om kjærlighetshistorien og de mange forsakelsene de to må gjennom, før de kan få hverandre etter fire års avstandsforhold i 1876.

Biografien følger også historien til de andre tre Geitzlerbarna, Rikke, Marsellius og Adam. Forfatteren prøver å gjengi den faktiske historien til Geitzler-familien. For lensmann Geitzler, Susannes far, er modellen for lensmand Geissler i Hamsuns Markens Grøde, hvor flere familiemedlemmer får en ublid og tarvelig omtale i romanen som kom ut i 1917, i ei svært vanskelig og krevende tid for Susanne og hennes voksne barn.

Siste del tar for seg Susanne og de voksne barnas liv i Kristiania og Oslo fra 1897 til 1946. Særlig dattera Gudveigs skjebne er dramatisk. Etter flere år med eget kunstforlag, Munin, og som utgiver av tre tidsskrift på nynorsk, blir Kristiania ferieselskab, en feriekoloni for arbeiderbarn, hennes bane i 1917. Det blir rettsak, Gudveig blir dømt til 120 dager i fengsel for underslag. Senere blir hun erklært mentalt syk.
Forfatteren trekker linjene tilbake til morfaren Andreas Geitzler, lensmannen, som måtte forlate Hamarøy i vanære, 66 år tidligere. Kan begge ha hatt en psykiatrisk lidelse?

Forfatteren peker mot slutten på at den restrikti