– Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg åpnet denne boken for første gang, som så mange andre (?) trodde jeg at den hadde noe sånt som "selvmord som løsning på et filosofisk problem" som tema. Riktignok åpner den med nettopp det, men den beveger seg raskt langt ut over selvmordstematikken. Camus konsentrerer seg for det meste om problemstillingen alle ikke-religiøse mennesker risikerer å støte på: Er det mulig å ha et tilfredsstillende liv uten noen metafysiske forestillinger? Hvordan kan vi finne mening i det som i seg selv ikke er meningsbærende? Hvis jeg nå fikk "Myten om Sisyfos" til å høres ut som en selvhjelpsbok, må jeg bare beklage - det er selvsagt langt fra sannheten. Gjennom spennende litterære analyser (for eksempel fra Dostojevskij og Kafka) og egne konstruksjoner - og selvsagt den greske myten om Sisyfos - legger han frem mer eller mindre "absurde" leveveier, hvorav enkelte er ekstreme, mens andre kan oppfattes som treffende beskrivelser av det moderne mennesket. For en ateistisk kyniker som meg er det slettes ingen selvfølge at det som Camus selv beskriver som en "åndelig sykdom", er så veldig "syk".

– I Myten om Sisyfos beskriver Camus menneskets eksistensielle sitasjon som absurd. Absurd i den forstand at det er et misforhold mellom vår menneskelige higen etter mening og virkelighetens fravær av overordnet mening eller orden. Vårt rop etter mening blir møtt av vår verdens ørdeøvende taushet. Camus beskrivelser av hvordan vår tilsynelatende meningsspekkede omverden i et øyeblikks klarsyn kan bli avkledd som kulisser er av høy litterær kvalitet. Vi merker hvordan de betydningene vi oppfattet som i verden er avhengig av vår aktive meningsutstråling. Den innledende delen av boken hvor Camus formulerer meningsproblemet er virkelig god. De mer eller mindre skjønnlitterære beskrivelsene av vår væren-i-verden er enestående. Camus hevder at andre tenkere (eksempelvis Dostojevski og Kierkegaard) som har tatt for seg meningsproblemet har flyktet fra det, flyktet fra den meningsløse verdenen og over i noe transcendent, i det religiøse. Camus egen tilnærming er et forskrift om å bli i det absurde, elske det meningsløse. Men har ikke også Camus forrådt utgangspunktet? Dersom man hviler i det meningsløse er det jo ikke lenger en absurd meningsløshet. Hviler vi i det meinigsløse er det jo ikke noe misforhold mellom vårt skrik og virkelighetens taushet da dette skriket virker å ha forsvunnet.