– L. Wittgenstein har med denne boka visstnok blitt tatt til inntekt for G. E. Moores epistemologi, da Moores artikkel "Proof of an External World" er det som utgjør bakgrunnen for denne samlingen av betraktninger. Men i stedet for en nærmest ren insistering, som Moore, på at det fins en verden "external to our minds", går Wittgensteins argumenter via språksynet hans. Betraktninger om forutsetningene for et meningsfullt språkspill leder ham til å mene at noe må vi stilltiende anta at er sikkert for at kommunikasjon skal være mulig. Han har fortsatt en klar pragmatisk og anti-kartesiansk innstilling, som viser seg i bemerkninger om hvordan barn ikke lærer at det finnes ting, men å omgås tingene igjennom (språk-)praksis. For å kunne tvile må noe være sikkert - tvilen forutsetter ikke-tvil. Boken er så avgjort lesverdig, men forutsetter nok at leseren har kjennskap til Wittgenstein fra før. Den bør nok også ledsages av en lesning av Moores artikler om epistemologi.
Om visshet
Filosofi er først og fremst en aktivitet, hevdet Ludwig Wittgenstein (1889-1951), en stadig undersøkelse av argumenter og påstander slik vi finner disse både i dagligspråket og i vitenskapen.
Slik avslører og løser vi knuter i vår tenkning og det vi oppfatter som filosofiske problemer.
Les mer
Slik avslører og løser vi knuter i vår tenkning og det vi oppfatter som filosofiske problemer. Språket er et svært elastisk redskap som kan brukes til å bygge luftslott og rekker med teorier uten stødig grunn, men med det samme språket kan vi også rive ned slike luftslott, hevdet han. Med den senere' Wittgensteins filosofi er man ikke stilt overfor en filosofisk teori, men derimot først og fremst en filosofisk metode.
I Om visshet angriper Wittgenstein både G.E. Moores Common Sense filosofi og den skeptiske tradisjonen. Han kritiserer dem for å ha en hensiktsløs tilnærming til de filosofiske problemstillingene de tar opp. Før man er klar over den rollen språket spiller i disse undersøkelsene, er undersøkelsene meningsløse, sier Wittgenstein.
I Om visshet, som er skrevet rett før Wittgensteins død, sier han at Jeg tror det kunne interessere en filosof, en som kan tenke selv, å lese notatene mine. For selv om jeg bare sjelden har truffet midt i blinken, så ville han kjenne igjen hvilke mål jeg uavlatelig har siktet på. Og disse målene er de vi den dag i dag streber med å nærme oss. Filosofiens natur er slik at man ikke noensinne kan nå alle disse målene, men heller ikke se helt bort ifra dem. Filosofen Ludwig Wittgenstein er en av dem som har vært med og vise oss dette.
Nr. 53 i Cappelens upopulære skrifter.
Medlemsvurdering:
L. Wittgenstein har med denne boka visstnok blitt tatt til inntekt for G. E. Moores epistemologi, da Moores artikkel "Proof of an External World" er det som utgjør bakgrunnen for denne samlingen av betraktninger. Men i stedet for en nærmest ren insistering, som Moore, på at det fins en verden "external to our minds", går Wittgensteins argumenter via språksynet hans. Betraktninger om forutsetningene for et meningsfullt språkspill leder ham til å mene at noe må vi stilltiende anta at er sikkert for at kommunikasjon skal være mulig. Han har fortsatt en klar pragmatisk og anti-kartesiansk innstilling, som viser seg i bemerkninger om hvordan barn ikke lærer at det finnes ting, men å omgås tingene igjennom (språk-)praksis. For å kunne tvile må noe være sikkert - tvilen forutsetter ikke-tvil. Boken er så avgjort lesverdig, men forutsetter nok at leseren har kjennskap til Wittgenstein fra før. Den bør nok også ledsages av en lesning av Moores artikler om epistemologi.Billeboks
Detaljer
- Forlag
- Cappelen Damm akademisk
- Innbinding
- Paperback
- Språk
- Norsk Bokmål
- Sider
- 160
- ISBN
- 9788202233723
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 2005
- Originaltittel
- Über Gewissheit
- Format
- 21 x 13 cm
- Serie
-
Cappelens upopulære skrifter 53
Kunders vurdering
Skriv en vurdering
– Dette er en svært underholdende bok om erkjennelsesteoretiske problemer som: "eksisterer min hånd", "var verden til før jeg ble født" osv. Wittgensteins perspektiv på boken er original idet han fokuserer på at slik tvilen fremsettes - f.eks. av skeptikerne - må det anses som meningsløst. Wittgenstein nyanserer gjennom eksempler (som noen ganger kan bli veldig masete å høre, men som er veldig bevisste og gjennomtenkte når man tenker over dem). Wittgenstein sier blant annet: "Bør ikke tvil ha en grunn?" Jeg er enig med Wittgenstein i hans betraktninger om dette. Når vi tenker over vårt språks grunnlag - som er noe det må herskes konsensus om før det kan brukes - så må vi si at en "viss tvil" må lukes vekk for at vi i det hele tatt skal kunne begynne å kommunisere. Begynner vi å tvile på eksistensen av vår hånd - hva kan da stoppe oss i å tvile på betydningen av våre ord? - Og hvis det er tilfelle - hvordan kan vi da leve. Wittgensteins poeng er simpelthen at slik tvilen fremsettes av skeptikerne, så kan det ikke inngå i vår livsform. På denne måten må tvilen anses meningsløst.