Snakke med dyr

Redaksjonelt fra mao: «Dybde»:

Fint og Sart


Noen ganger synes jeg det virker som om tegneseriene jeg leser som er
laget av kvinner er bedre enn dem som er laget av menn. De som er tegnet
av kvinner virker mye mer samfunnskritiske og ofte mer sarte. "Snakke
med dyr" av svenske Anna Fiske er et eksempel på dette.
Tegneserien
handler om en jentes forhold til en mann som har manisk-depressive
tendenser og ikke minst psykopatiske trekk. I begynnelsen er alt
vidunderlig og fantastisk som kjærligheten alltid er. Men litt etter
litt viser han destruktive trekk ved seg selv. Forholdet forandrer jenta
veldig. Hun blir veldig lei seg og ikke minst lei av han, samtidig som
hun ikke vil gå fra han når han er depressiv og trenger henne. Hun
virker å sitte litt fast mellom ønske å være fri fra all galskapen hans
og følelsen av at noen trenger henne.
Jeg liker veldig godt dialogene og de
enkle tegningene og fargene i boken, og karakterene i boken er veldig
menneskelige og komplekse selv om de ser veldig enkle og todimensjonale
ut. Har fra før lest Fiskes "Forvandlingen" som jeg ikke likte i det hele
tatt og synes Fiske har blitt mye bedre som tegneserieskaper i "Snakke
med dyr". Historien er en fin og sart en som burde leses på en søndags
ettermiddag.



av W. Nilsen