– Det finnes bøker som suger deg inn i seg, som dytter i deg, pirker steder det gjør vondt, drar i deg, former deg og vekker deg. Bøker som får sjelen din til å fly og hodet ditt til å ekspandere. Persepolis er en sånn roman. Marjane Satrapi forteller historien om oppveksten sin i Iran. Hun vever inn hvordan det var å leve med hvordan det politiske systemet var i stadig endring. Satrapi gir meg et innblikk i et liv jeg ikke kan noe om ¿ hun skriver hardt som en knyttneve og hjertet mitt måtte briste litt flere ganger underveis. Forfatterens skjøre og ekte tegninger i sort-hvitt løfter historien til et helt nytt nivå. Den gir historien vinger og et rått ekte skjær fordi den kombinerer flere ulike inntrykk for meg som leser. Les den. Selv om du ikke tror du liker grafiske romaner. Les den. Bare les den.

– Møt boka som blir skrytt opp i skyene av alt som kan skrive i en liten spalte. Måten den har blitt omtalt på fikk meg til å tro at dette var en milepæl i tegneseriens historie i likhet med Watchmen eller Sin City. Langt der i fra. Tegnestilen minner blant annet om Christopher Nilsen med sin sort-hvit realisme iblandet karikaturer der det passer. Det er hverken nytt eller særlig spennende. Selve historien hun forteller er selvbiografisk, noe som kan være svært givende gitt at selve historien er interessant. Det er den vel egentlig ikke synes jeg. Det blir mye småprat og historier jeg føler jeg har lest før, bare mere spennende og levende fortalt. Det hun scorer mye på er all den oppmerksomheten Iran får for tiden. Hadde dette vært gjort av en jente fra Malawi hadde vi aldri sett denne oversettelsen.

– I denne tegneserien får vi høre Marjane Satrapis egen historie om hvordan det var å vokse opp i Iran da prestestyret tok over. Vi følger henne og familien fra hun må begynne å gå med hijab i rene jenteklasser.
Boka gir en fin innsikt i hvordan det opplevdes å bo i Iran på denne tida. Det er spennende å se familien holde hemmelige fester og lese om når Marjana kjøper vestlig musikk og digger hjemme på rommet. Vi møter også en forfulgt onkel og en klok imam på Marjanas skole.
Det er fine, enkle tegninger som kler historien som fortelles godt, og det er vanskelig å legge boka fra seg før man er ferdig med å lese den.
(Jeg har gitt den i presang til 3 stykker, så langt. )

– Denne boken er tegnet/laget av en kvinne som er vokst opp i Iran. Hun har sett tilbake på hvordan det var å vokse opp i Iran under krigen mot Irak. Tegningene er svært presise, og gjør et stort inntrykk. Dette er en bok som er svært ærlig, det er ikke mange opplevelser vi blir spart for. Vi følger Marjane gjennom barndom og ungdomstid, og blir virkelig kjent med denne jenta sin smerte og lengsel etter et "vanlig liv". Jeg er svært imponert over forfatteren/tegneren til denne boken. Alt er utført med slik ærlighet og slik integritet at hjertet mitt virkelig blødde for den jenta som jeg ble kjent med etter å ha lest Persepolis. Det er ikke noe barnebok, selv om det er en tegneserie; her får du både drap og sex og narkotika, og skildret på en lite romantisk måte. Jeg er glad jeg åpnet mine horisoner og leste denne tegneserieboka, det har jeg ikke angret på.

– "Persepolis" er en illustrert selvbiografi. Eller tegneserie om du vil. Bokens hovedperson, Marjane Satrapi, forteller om hvordan det er å vokse opp i Iran. Fortellingen starter da Marjane var ti år (i 1980), året etter den islamske revolusjon fant sted. Satrapi gir et godt bilde av den historiske stormakten Iran, og forklarer på en meget bra måte hvor mye krig har ødelagt landet og befolkningen. Samtidig skildrer hun sin indre kamp mellom den strenge, islamske personen hun forventes å være og den frigjorte, vestlige personen hun drømmer om å være.
Tegningene er bra, og fortellingen fungerer meget bra som tegneserie. Den norske oversettelsen er upåklagelig. Denne boken anbefaler jeg til gammel og ung!