Atlantis Atlantis

Vi møter sjømannen Arit i Pireus, på 200-tallet f.Kr. Athens havneby vibrerer av kommersiell aktivitet mot et resonanskammer av tanker fra tiden da vestens filosofi og kunst var unge. Hovedpersonen er fascinert av den nye teknologien i Alexandria, og hva den kan bety for økt sjøsikkerhet ved å ta i bruk nye astronomiske navigasjonmetoder. Han hevder at teknikk er viktigere enn filosofi, og resonnerer seg fram til at Techne i framtiden vil redusere krig og sjørøveri til en irrasjonell belastning, en umulighet.
Han blir av Eratosthenes sendt vestover i Middelhavet for å kartlegge, men vil i virkeligheten seile ut i Atlanterhavet. Målet er å etterprøve i praksis vitenskapsmannens utregning av jordens omkrets til 252000 stadier (oikumene, den kjente verden har bare en utstrekning på 78000 stadier). Samtidig skal han være med på et forsøk på å løse gåten om lengdegrader. Et sted bakom ligger rykter om at fønikere har funnet land i vest, og også gåten om Atlantis som han forakter Platon for å ha diktet opp, men som han ikke helt kan slippe. Men Karthago opprettholder en blokade slik at ingen slipper vestenfor Heraklessøylene.

Romanen gir liv og mening til en gresk-hellenistisk verden som kanskje få norske lesere kjenner fra den siden som beskrives, samtidig som den er lett gjenkjennelig for de som kjenner greske myter og litteratur eller har kunnskaper om antikk historie. Emner som navigasjon, skipsfart og kartlegging er viktige, det samme er kunst. Men viktigst er pothos.