Kongens hjerte tar også utgangspunkt i faktiske hendelser, men mens historien om brannstifteren (Før jeg brenner ned, 2010) kunne leses som en psyko-thriller fra bygdemiljø, er Kongens hjerte mer inderlig og stillferdig, selv om også denne handlingen er dramatisk nok. Det er en beretning lagt til 1775, "skrevet i den klare lufta mellom virkelighet og drøm", og det er en presis karakteristikk fra forfatterens side.

Over Skagerak med radesyke
Hva skjedde i 1775? Blant annet at den kongelige kirurg Heinrich Deegen fikk i oppdrag å føre tolv pasienter over Skagerak til Kong Frederiks hospital i København. Pasientene led av den fryktete radesyken, en samlebetegnelse på sykdom med syfilislignende utbrudd.

Rade er avledet fra det tyske ordet for råttenskap og får dermed dobbel betydning; syndens straff som ga symptomer så ille at de rammete ble skrekkbilder for sine medmennesker. Bakgrunnen for sykdommen nevnes aldri her, Heivoll går rett inn i dramaet om de få nordmennene som fikk hjelp av den modige danske kirurgen.

En fars kjærlighet til sin datter
Det handler om en far og hans ti år gamle datter. Moren og søsteren er døde, faren prøver desperat å redde den eneste han har igjen. De to har forlatt den lille sørlandsgården og begitt seg ut på sitt livs farligste reise. De har mistet all kontroll og har ikke annet valg enn å gi seg over til omstendighetene. Sjøreisen er lang og hard. De syke er samlet i et stinkende rom under dekk, som om de er innesperret i hvalfiskens buk. Ingen vet om de slipper ut, noen ender på planken og vippes over dekk. Framme i København havner pasientene på hospitalets isolat. Av de tolv er åtte så heldige at de omsider kan sendes symptomfrie tilbake til Norge.

Gaute Heivoll kan mye om indre spenning. I Før jeg brenner ned lå ikke spenningen i hvem som var den skyldige, men hvordan en ung gutt fra fredelige omgivelser kunne bli til en farlig mann, sine naboers verste fiende. I Kongens hjerte handler spenningen om hvem som vil overleve, men samtidig om noe mer og nesten uutsigbart. Hvordan klarer mennesker å bevare sitt indre intakt når det ytre går i stykker? Hvordan går det an å bevare sine vakreste drømmer når virkeligheten handler om stinkende materie? Hvor kommer håpet fra? De syke beskrives som "forkomne gjetere under nattehimmelen", men også de forkomne har sin verdighet og sine syner. Landskaper og ansikter viser seg i drømme, sølvfisker glir over netthinnen, minnet om en altertavle stiger fram.

Mellom virkelighet og drøm, elendighet og skjønnhet
Og det er her, i spennet mellom elendighet og skjønnhet, at Heivoll former en roman som løftes ut av 1775 og kan bli til en av de historiene som utspiller seg hver eneste dag. En far og hans kjærlighet til sin datter. En lege som gjør alt han kan for å hjelpe. Tankene går til moderne tv-bilder, like gjerne som til Per Olof Enquists måte å heve fakta til diktning på. Heivoll viker ikke unna konkrete tidsbeskrivelser, råtten halm, infiserte bandasjer, tarvelig skipskost, likevel er det evnen til å skape spenning via tilbakeholdelse som gjør sterkest inntrykk. Stilen er knapp, språket medlevende og bildene sjeldent klare. Det forlatte landskapet og menneskene i det, blir tydeligere jo lenger hjemmefra de syke kommer. Trosten etterlater rognebærgreiner i duvende utakt, skystriper går som sledemeier over sola og kjærlighetshistorien mellom faren og datterens døde mor, ligger som bakteppe mens noen av Europas beste medisinere strever for å redde liv.

Rade er avledet fra det tyske ordet for råttenskap og får dermed dobbel betydning; syndens straff som ga symptomer så ille at de rammete ble skrekkbilder for sine medmennesker. Bakgrunnen for sykdommen nevnes aldri her, Heivoll går rett inn i dramaet om de få nordmennene som fikk hjelp av den modige danske kirurgen.

En fars kjærlighet til sin datter
Det handler om en far og hans ti år gamle datter. Moren og søsteren er døde, faren prøver desperat å redde den eneste han har igjen. De to har forlatt den lille sørlandsgården og begitt seg ut på sitt livs farligste reise. De har mistet all kontroll og har ikke annet valg enn å gi seg over til omstendighetene. Sjøreisen er lang og hard. De syke er samlet i et stinkende rom under dekk, som om de er innesperret i hvalfiskens buk. Ingen vet om de slipper ut, noen ender på planken og vippes over dekk. Framme i København havner pasientene på hospitalets isolat. Av de tolv er åtte så heldige at de omsider kan sendes symptomfrie tilbake til Norge.

Gaute Heivoll kan mye om indre spenning. I Før jeg brenner ned lå ikke spenningen i hvem som var den skyldige, men hvordan en ung gutt fra fredelige omgivelser kunne bli til en farlig mann, sine naboers verste fiende. I Kongens hjerte handler spenningen om hvem som vil overleve, men samtidig om noe mer og nesten uutsigbart. Hvordan klarer mennesker å bevare sitt indre intakt når det ytre går i stykker? Hvordan går det an å bevare sine vakreste drømmer når virkeligheten handler om stinkende materie? Hvor kommer håpet fra? De syke beskrives som "forkomne gjetere under nattehimmelen", men også de forkomne har sin verdighet og sine syner. Landskaper og ansikter viser seg i drømme, sølvfisker glir over netthinnen, minnet om en altertavle stiger fram.

Mellom virkelighet og drøm, elendighet og skjønnhet
Og det er her, i spennet mellom elendighet og skjønnhet, at Heivoll former en roman som løftes ut av 1775 og kan bli til en av de historiene som utspiller seg hver eneste dag. En far og hans kjærlighet til sin datter. En lege som gjør alt han kan for å hjelpe. Tankene går til moderne tv-bilder, like gjerne som til Per Olof Enquists måte å heve fakta til diktning på. Heivoll viker ikke unna konkrete tidsbeskrivelser, råtten halm, infiserte bandasjer, tarvelig skipskost, likevel er det evnen til å skape spenning via tilbakeholdelse som gjør sterkest inntrykk. Stilen er knapp, språket medlevende og bildene sjeldent klare. Det forlatte landskapet og menneskene i det, blir tydeligere jo lenger hjemmefra de syke kommer. Trosten etterlater rognebærgreiner i duvende utakt, skystriper går som sledemeier over sola og kjærlighetshistorien mellom faren og datterens døde mor, ligger som bakteppe mens noen av Europas beste medisinere strever for å redde liv.

Gaute Heivoll flørter aldri med det lettvinte, han tillater seg å skrive med stort alvor og det gjør "Kongens hjerte" til en vakker og gripende roman om menneskers sårbarhet og livskraft.