– Etter tre år i Norge følte forfatter Blake at hun visste nok om nordmenns vaner og uvaner til å skrive en bok om nettopp dette. Det er mange teorier om hva som er typisk for nordmenn, og jeg synes Blake har fått med seg mange av disse, pluss noen nye som i hvert fall jeg ikke har tenkt over før. Boka er søt og litt morsom, tegningene gjør seg til formålet, men de er ikke spesielt vakre. Jeg synes enkelte av tegningene uten tekst er spesielt morsomme, og disse trekker boka opp for min del. På den andre side synes jeg Blake mislykkes litt med noen lengre og alvorlige dikt som kanskje er ment å varme et norsk hjerte, men det er ikke godt nok utført.

– Jeg åpnet denne boken og hadde virkelig store forhåpninger, men ble ganske snart skuffet! Tegningene som jeg håpet skulle være humoristiske virket mer kjedelige og banale, og teksten likeså. Jeg hadde lest gjennom halve boken før jeg trakk på smilebåndet, og det er for dårlig for en slik bok. Forfatteren/tegneren har bodd i Norge i 3 år, og hun føler nok at hun kjenner normenn så godt at hun kan forsvare å gi ut en slik bok. Ja, hun kjenner nok nordmenn, men jeg klarer ikke helt å se hva som er bra med denne boken? Det er tydelig at denne boken er laget for nordmenn; vi skal liksom le av hverandre......men det er jo livet vårt som blir beskrevet på en kjempekjedelig måte. Skjønner ikke at dette er noe å le av, og skjønner heller ikke hvorfor denne boken er utgitt. Helt unødvendig!

– Blake er fra Australia og har bodd i Norge i tre år. Med er skrått og distansert blikk har hun tegnet og skrevet inntrykk av norske nordmenn som spiser fiskeboller, går på bærtur og spiser brunost. Teksten er delvis på engelsk og delvis på norsk, noe som understreker dualismen i boka (og i henne?). Hun tar mange norske ting på kornet, og peker på rare fenomener som er ganske unikt for Norge. Hun ler litt av oss, men med varme. Dvs. det virker som om hun ler med oss. Tanken på en fjelltur kan være så norsk og romantisk og fin, men realiteten kan ofte være annerledes. For hvor koselig er det egentlig å være på fjelltur når alle klærne er våte, soveposen likeså og det blåser så innmari at du sterver i en halvtime for å få opp fjellteltet? Og det er bl.a. dette Blake så godt får frem i boka. Spesielt morsom lesning når man bor i utlandet? Og for utlendinger med norske kjærester? Og for norske nordmenn med et snev av selvironi.

– Brown Cheese, Please er skrevet av en australsk dame bosatt i Norge. Ved hjelp av snodige tegninger - nesten litt barneaktige i stilen - og tekst viser hun oss hvordan vi nordmenn kanskje blir oppfattet av turister. Hun tar for seg alle de aspekter av vår kultur som kan virke underlig for utenforstående, og forteller på en morsom måte men med glimt i øyet, om alt hun syns er rart i Norge. Vår overdrevne apetitt på pølser, vår trang til å være alene, vårt absurde fokus på hyttetur og friluftsliv og vær, og så videre. Dette er på ingen måte en utdriting av noen, alt er fremstilt på en varm og lun måte, og tegningene er utrolig søte. Dessverre bruker forfatteren litt for mange norske ord innimellom i den engelske teksten til at dette er en bok jeg kommer til å kunne bruke som gave til mine utenlandske venner. Hun skriver for eksempel friluftsliv og koselig uten noen oversettelse noe sted. Det er også endel poenger man kanskje må ha vært i Norge for å forstå. Men absolutt en fin bok for nordmenn dersom man lurer på hvordan vi oppfattes av tilreisende.