– Når man bor i et land med krigshissere som har gått til angrep på alle naboene til det punktet der det ikke er flere unge menn igjen å sende ut skjer det merkelige ting. Polly Perks klipper av seg håret og melder seg til tjeneste sammen med en gruppe mer eller mindre ukvalifiserte individer som alle bærer på en eller annen hemmelighet, og absolutt ingen erfaring eller kunnskap om det å gå ut i krigen. Likevel greier de seg ganske bra, til og med overfor prinser, pressen og hverandre. Dette er en veldig morsom skildring av hvor utrolig lite man egentlig trenger for å greie seg i en krigssituasjon der det stort sett dreier seg om å overraske fienden. Og gjett om den får seg en overraskelse!

– Terry Pratchett legger siktet høyere og høyere for seg og sin Discworld-serie. Og ære være ham for det. Men å legge seg på et nærmest Dostojevski-nivå i sin skildring av krig og menneskeverd blir litt drøyt. Det samme gjør det gjennomgående temaet om kvinnenes rett til å krige, et tema som blir dradd ut til det absurde i løpet av romanen.
Boken er forskjellig fra de andre (senere) bøkene i Discworld-serien, i og med at det ikke er noen av de gamle, kjente personene med. Dette bidrar også til følelsen av at dette ikke er noen «ordentlig» Discworld-roman, og heller kunne vært gitt ut som en separat utgivelse.
Å forsøke å redde plottet på slutten ved å knytte inn noen kjente karakterer, virker bare som en nødløsning, og fører til at «Monstrous Regiment» er og blir en limbodanser i Pratchett oeuvre.

– Det er krig i landet Borogravia. Pollys bror, som er litt treg, har vervet seg og er nå forsvunnet. Så Polly klipper av seg håret, tar på seg bukser og verver seg for å lete etter ham. Hun, og de andre rekruttene under den beryktede sersjant Jackrum blir kastet inn i en krig som virker umulig å vinne. Det viser seg også at Polly er ikke den eneste som har sokker nedi buksene. Boken er litt mer alvorlig enn de andre bøkene til Pratchett. Ikke det at den ikke er morsom, for den er faktisk hysterisk morsom til tider, men Pratchett tar opp en del alvorlige temaer, som krig, religion, pressens rolle i krigstider og ikke minst: kjønnsroller. Alt er selvsagt satt veldig på spissen, men Pratchett bruker Discworld-verdenen som et slags speilbilde på vår verden, noe som burde få de fleste til å tenke litt.
Boken fikk meg til å tenke litt på Midt-Østen, men jeg vet ikke om det var det Pratchett tenkte på når han skrev boken. Kanskje var det bare en god historie han fant på. Man vet aldri helt med Pratchett. Uansett er Monstrous Regiment en veldig god bok som jeg vil anbefale til alle.

– Terry Pratchetts nyeste bok i Discworldserien er intet mindre enn en militærforviklingskomedie. Morsommere enn M*A*S*H og på høyde med Full Metal Jacket i satire over krigens galskap. Terry viser også at han slett ikke er noen vanlig trashy paperback-forfatter. Tittelen henspiller nemlig på både gamle litterære aner fra det 16. århundre og britisk feministaktivisme på 70-tallet
Tjenestejenta Polly lar seg verve i den Borograviske hæren, som kjemper en fåfengt krig mot alt og alle, slik deres nidkjære gud Nuggan befaler. At kvinner lar seg verve er selvfølgelig også stikk i strid med Nuggans bud, og Polly ser seg derfor nødt til å forkle seg som en gutt. Men den Borograviske hæren har kjempet lenge og vel, og har senket sesjonskravene ganske kraftig. Polly ender derfor opp i the Monstrous Regiment, i godt selskap med en vampyr, et troll, for ikke å snakke om Igor, som har riktignok har et godt hode på skuldrene, men det tilhørte opprinnelig hans oldefar&
Boka er underholdende og rimelig spennende, men når ikke helt opp til forgjengeren Night Watch.