"... Det var svensker, dansker og nordmenn - og Donna Francesca visste med seg selv at dette kanskje var den seigeste fylking i det fortvilte forsvar hun hadde satt i scene. Det var nordgermanerne - de var barn av den samme stamme, hvis kraftigste representant nå befant seg midt i fiendens leir og sikkert ville ofte sitt liv for hennes stakkars truede fedreland..."

Øvre Richter Frich (1872-1945) var i sin tid en kjent journalist og Norges mestselgende forfatter, med et samlet salg på over to millioner bøker. I etterkrigstiden har Richter Frich blitt kritisert av bl.a. professor Willy Dahl i 1975 som «den norske triviallitteraturens mest erklærte rasist og voldsromantiker; han er antikommunist av det mest vulgære, hetsende slag, og det er klare fascistiske trekk i alt han har skrevet». Christopher Hals Gylseth gir et annet bilde i sin biografi fra 1997: Visst var Øvre Richter Frich rasist, men de rasistiske synspunkter som kom til uttrykk i hans romaner var alminnelig aksepterte oppfatninger i mellomkrigstidens Norge og Europa. Ikke bare blant fascister og nazister, men også i de brede lag i folket, blant moderate politikere, jurister og akademikere. Men han omtalte heller aldri fascismen eller nazismen med annet enn forakt.