– Tafatt, likegyldig og fjern er stikkord jeg vil påstå beskriverer hovedpersonen, Mersault, ganske godt. Sett utenifra kan det se ut som om han befinner seg i en konstant valium-rus. Han er passiv, et objekt, en som ting "skjer med". Så lenge ingen plager ham direkte, er ting greit, og ansvaret fraskrives. Denne livsinstillingen har lenge sett ut til å gå greit, men det viser seg mot slutten at selv denne filosofien har sine skyggesider. Albert Camus skriver godt. Han skildrer sinnsstemninger og følelser veldig bra, og omgivelsene blir i stor grad farget av hovedpersonens karaktertrekk. Jeg får inntrykk av at Albert Camus har god psykologisk innsikt. Mennesker med interesse for psykologi, kan ha glede av å lese denne boken, tror jeg. Alt i alt en super bok. Og siste halvdel er fantastisk. Tommelen opp. Tonje Riise Hamre

– Meursaults mor er død. Solen steker, han er ikke videre lei seg og han gråter ikke i begravelsen. Hans likegyldighet var det første som fanget meg. Den dårlige samvittigheten han sikkert en gang har hatt overfor sin mor, er erstattet av en rasjonell tilnærming til livet: Moren var gammel, han kunne ikke ta vare på henne, hun kom sikkert til å få det hyggeligere hvis hun bodde et sted der det fantes folk hun kunne snakke med. Dagen etter morens begravelse treffer Meursault en gammel kollega, en kvinne han har vært tiltrukket av, men som det aldri har blitt noe mer med. Nå blir det noe mer. De bader og ler og koser seg. Som en videreføring av hyggen blir de med noen venner ut til et hus ved havet. Her skjer det fatale vendepunktet. Også denne dagen steker solen. Boken er delt i to, en bekymringsløs, likegyldig del og en del som beskriver hvordan Meursault plutselig våkner opp. Gjennom Meursaults tanker skriver Camus viktige ord om rettsvesenets makt og myndighet til å dømme. Siden Meursault ikke gråt i sin mors begravelse, dømmes han ekstra hardt.

– Jeg kan ikke komme på noe mer treffende ord for å beskrive denne romanen enn det innholdsløse ordet "eksistensialisme". Dette ikke ment i negativ forstand! Eller jo, det er det, for det er ikke greit å følge hovedpersonen, Meursault, i sin absurde tilværelse. Han bryr seg tilsynelatende lite om alt, og slumper i et uhell (eller?! osv.) når han dreper en arabisk mann på stranda en dag. Når Meursault havner i fengsel og skal henrettes til slutt, så våkner han virkelig opp, og vi får litt av en tordentale. Åpen slutt til slutt. Sånn kan det gå! Interesserte burde også sjekke ut the Cures sang «Killing an Arab» som er en utmerket musikalsk fortolkning av romanen. Sangen ble bannlyst da den kom ut fordi det ikke gikk så godt med den krigen man førte i Midtøsen på den tiden. Det er ganske absurd det!

– Allerede fra begynnelsen av boken blir man fanget av Meursault og hans fascinerende likegyldige sinnsstemning, enten det er fordi man kjenner seg igjen i noe av det, eller om man er helt uforstående til at et menneske kan være så likegyldig til det som skjer rundt ham. Hovedpersonen later til å ha en forståelse av at han selv ikke har noen som helst kontroll over det som skjer rundt ham og med ham. Han har enten valgt å ikke ta stilling til moralske spørsmål, eller har et moralsk ståsted som de fleste ikke ville vedkjenne seg. Hele boken er gjennomsyret av en kontinuerlig stemning som engasjerer og gjør at man ikke vil legge boken fra seg før man er ferdig, og selv da vil en ha mer.

– Hva er meningen med livet? Hva er det som motiverer våre handlinger? Albert Camus var ikke redd for å stille de store spørsmålene, og - enda viktigere - han var ikke redd for å forsøke å besvare dem. Fra den fremmede begynner med de klassiske ordene "Mor døde", blir leseren konfrontert med sine demoner. Livet er grunnleggende meningsløst, og noen ganger handler vi uten å vite hvorfor. Ved Camus' penn blir dette mildt sagt uhyggelig, men også mildt sagt givende. Løsningen, synes camus å si, blir å akseptere livets absurditet. Boken er selvsagt glimrende skrevet, stemningsfull, og - på sin egen måte - sitrende av spenning. En eksistensiell klassiker.