– Sekvensvis introduseres beboerne på Øyvære, et fiskevær ute i havgapet: den karismatiske frikirkemannen Helmer, enka Kari, morløse Borghild, sjømannen Torger, vidunderbarnet Roald, sjøtrollet Ludvik med flere. Det er mange personligheter og forskjellige måter å takle øylivet på. De trosser uværet som bygger seg opp, og prøver å stå han av så godt de kan da det blir brottsjø. Mange dør, men tapet gir nytt håp. Dette er et stykke mentalitetshistorie fra mellomkrigstiden som fremdeles engasjerer. Selv om det ikke er noen hovedperson i boka, er Helmer en sentral skikkelse. Likevel er det Borghilds liv som griper meg. Det som binder dem sammen, foruten om at de bor på samme plass, er at de strir både mot maktene inni seg og utenfor. Selv om det står en katastrofe rett utenfor stuedøren til øyboerne, er det interessant å lese hvordan de oppfatter hverandre. Duun får skikkelsene sine, nærmest i bisetninger, til å fortelle nedsettende ting i sladremodus om de andre. Som leser åpenbarer det seg flere menneskeskjebner, etter hvert som de får fortalt om livet de har levd hittil - og alle er helter på sitt vis.

– "Menneske og maktene" er et virkelig mesterverk. Vi får fortalt en historie om den natta springfloa kom, men samtidig får vi også historien om alle menneskene som bor der, hvorfor de kom dit og hvorfor de gjør som de gjør. Dette fortelles på en genial måte gjennom å la hver person fortelle hvert sitt kapittel. Da får man belyst hendelsene fra flere kanter. Man får slik kanskje en forklaring på hvorfor en person gjorde som han gjorde, mens man fra en annen persons ståsted bare fikk høre hva som skjedde, ikke hvorfor. Det er også en spennende bok, vel verdt å lese!