– Dette er en tekst som fra første stund fanget min oppmerksomhet. Tonen er så dyp og inderlig at jeg ikke kan gjøre annet enn å lese videre. Dette skjer fordi jeg, etter hvert som jeg leser, forstår hvor viktig dette er. At Dostojevskij er en mester til å beskrive menneskets dysterhet og tilbøyelighet til å bli sittende i mørket, viser seg særlig godt her. Dette er filosofi. Spesielt første del. Selv om det som står her ved første øyekast kan virke noe utilgjengelig (hvert fall hvis en ikke er vant til å lese filosofi/Dostojekvskij), så skjuler det seg noe bak de underlige formuleringene. Noe grunnleggende menneskelig som vi for all der må forsøke å komme i kontakt med. Dette er en bok som med fordel kan eies, fordi den må og bør leses om og om igjen.

– Opptegnlser fra Kjellerdypet eller Kjellermennesket har en voldsomhet i skrivestilen som drar leseren inn. Hovedpersonenen som presenterer seg selv for leseren er blir aldri helt ferdig med sin presentasjon, han utfordrer leseren og klarer å dra med seg leseren i helt endeløse repitisjoner der utvikler en intensiv opplevelse. Boken beskrivelser er dystre, men med en smidig humør der bare gjør alt mørkere. Kjellermennesket blir betraktet som den første eksistensielisten! Og har vært en inspirasjon for mange innen denne filosofiske retningen. Hans konstante begynnelse gjør at han klarer å stille eksistensielle spørsmål på en helt ny måte. Boken la også retning for flere av de senere klassiske verkene til Dostojevskij Anbefales på det sterkeste.

– Eg har aldri føretrekt det originale og det bissare, og min lyst og min førkjerleik blir i alle høgaste grad tilfredstilt når eg les nemnte bok. Boka oser, ja formeleg, renn over av filosofiske og ytst provoserande betrakningar om det meste her på jord. Særleg likar eg språket, og måten Dostojevskij skildrar tankane til dei forskjellege personane, og det faktum at desse folka er utruleg spesielle og innadvendte.
Ein kunne neste komme med den innvendinga at boka hadde liten relevans i og med at persongalleriet blir for sært. Det ligg ein dosis sanning i dette, men ikkje meir enn ein dosis. I botn og grunn er det nødvendig å gå til ytterpunktane som nettopp er det sære, for at det skal bli mogleg å vise korleis menneskane er inst inne. Viss ikkje dette gjer ei bok relevant så veit ikkje eg.
Eg syns alle bør lese denne boka, denne boka er skapt for å riste på i rustne sjeler, og står vi ikkje alle i fare for å ruste?