– Det er vanskelig å finne gode førstepersonskildringer fra første verdenskrig, og denne er neppe en av de beste. Boken skildres fra en offisers perspektiv, noe som gjør at de overordnede strategiske beslutningen kommer tydelig frem. Det gjør etter min mening at leseren aldri får det store engasjementet eller frykten man opplever i en kritisk situasjon som en krig tross alt er. Forfatteren bruker et nokså kaldt språk som gjør at beskrivelsene av relativt kritiske situasjoner føles ganske upersonlige. Det er først mot slutten av boken at skildringen blir såpass beskrivende at man kan merke et visst engasjement fra forfatterens side. På den annen side er det ikke til å komme vekk fra at første verdens krig var tidvis statisk og en utpreget skyttergravskrig. Dette blir langt på vei beskrevet på et god og innsiktsfull måte og gir et godt innblikk i det daglige livet i skyttergravene. En bok som er verd å få med seg om man ønsker en innblikk i hvordan hverdagen kunne utspille seg for soldater i den første verdenskrigen.

– Tja. Dette er en sårt tiltrengt nyoversettelse av Ernst Jungers krigsmemoarer. Oversetteren har utstyrt boken med et interessant forord, der han presenterer leserne for fenomenet Ernst Junger, gjør rede for de ulike tekstutgavene han har måttet forholde seg til, og tar opp unøyaktigheter i de eldre oversettelsene. Når det gjelder selve "handlingen" i boken, så dreier det seg om en slags udatert dagbokprosa. Junger kaller en spade for en spade, og kan ikke beskyldes for å dvele noe videre over de inntrykk han har nedtegnet og formidler. Det er forsåvidt interessant nok å lese denne nakne krigsbeskrivelsen, men det totale fraværet av moralsk refleksjon gjør faktisk boken ganske kjedelig. Det blir for mye av det samme, og det blir etterhvert vanskelig å skille kapitlene fra hverandre. Nå kan det selvfølgelig hende at dette stemmer perfekt overens med første verdenskrigs virkelighet, men det blir likevel ganske fargeløst å lese mer enn 150 sider om dette.