– Frankenstein er en roman som handler om en forskers fascinasjon for liv, og spesielt om hvordan han selv kan skape det. Da han lykkes, resulterer dette i det vi kjenner som Dr. Frankensteins monster. I filmer og annen popkultur er visualiseres han som ett lappeteppe av kroppsdeler, grovt sydd sammen og i noen tilfeller holdt sammen av skruer. Originalverket tar imidlertid lett på skapelsen og detaljer, og fokuserer på følelseslivet til den forfulgte Frankenstein. Det kan hende at disse følelsene var det skumleste den lesende britiske overklassen kunne tenke seg, men i dag fremstår det mer som gjentatt føling i fjæra og et hinder for plottets fremgang.

– Språket i denne boka er alt annet enn lett, og når det i tillegg brukes mest til å beskrive det deprimerende følelseslivet til hovedpersonen, Dr. Frankenstein, blir det fort en lidelse å lese. Den originale Frankenstein minner ikke mye om den karakterer vi har blitt presentert igjennom den manisk leende, Igor-sysselsettende og forrykte forskeren sett på film og TV. Nei, blodige detaljer og skumle slott er ikke tilstede i Mary Shelleys bok. Her finner vi heller lange monologer og et irrasjonelt plott som snegler seg av gårde. Den kan leses på bekgrunn av sin status, men om du vil ha grøss bør du kjøpe noe av Stephen King eller Dean Koontz i stedet.

– Det som er litt morsomt med denne boken, er sammenhengen mellom den gotiske romanen og det vi i dag kjenner som gotisk stemning. Gotikk er forbundet med mørke slott og utmalende beskrivelser i et noe formelt språk, og siden disse elementene har vedvart i grøssertradisjonen, så blir denne boken på en måte tidløs. Selv om den er svært tett knyttet til den tidsperioden Mary Shelley levde i, så er det også nettopp denne tidsperioden som brukes som setting i svært mange grøssere. De klassiske historiene som denne, samt Dracula og Dr. Jekyll og Mr. Hyde, og nyere verk som de rundt Jack the Ripper, van Helsing og lignende. Så, selv om man ikke skulle sette pris på den forunderlige historien og det fantastiske språket, så kan en tenke på et dette er et svært toneangivende verk innenfor grøssersjangeren.

– Når jeg leste denne boka, så ble jeg først og fremst forbauset over hvor ulik denne historien er de svært mange versjonene som har blitt laget i etterkant. Det er derfor liten grunn til å tenke at å se en av de ulike filmatiseringene er det samme som å ha lest boken. Man får svært mye spenning og glede ut av denne boken, selv om man kjenner hovedtrekkene i historiene fra før, og hvem gjør ikke det? Jeg synes at det heller var en fordel å ha kjennskap til historien, for da kunne jeg glede meg over de tingene som har blitt forandret over årenes løp, og jeg fikk ved flere anledninger gåsehud da jeg skjønte hva det var snakk om allerede før det ble forklart.

– Frankenstein er en av de desidert mest kjente grøsserfortellingene som finnes. Den ble skrevet i 1818, da forfatterinnen bare var 17 år, men har mestret å skremme lesere siden. Historien er bygget rundt en dr. Frankenstein, som har en sykelig fascinasjon for å skape liv. Dette gjør han ved svært tvilsomme og lyssky metoder, men lykkes. Resulatet er Frankensteins monster, som dukker opp støtt og stadig i populærkulturern. Romanene er såkalt gotisk roman, som vil si at historien har en dyster stemning, med mye steinvegger og flakkende lys, et slott er en gitt ingrediens og seksualitet skal berøres. Det siste er noe nedtonet, men Shelley er veldig flink til å skape denne stemningen. Det eneste som er litt dumt med denne boken, er at historien ikke synes så skummel lengre, da de fleste nordmenn har fått den presentert i utallige variasjoner fra før.

– Frankenstein er et produkt av det som kan kalles tidenes skumleste veddemål. 4 forfattere vedder om hvem som kan skrive den skumleste historien, og den 17 år gamle Mary SHelly går av med seieren. Siden har denne boken skremt svært så mange mennesker, ikke minst i form av de mange filmatiseringene. Bildet av Dr. Frankenstein og Igor forventende i laboratoriet er en velkjent scene. Den er naturlig nok ikke så skummel lengre, så vant vi er med bildene og historien i boken, men det er veldig morsomt å faktisk ha lest den. Den er tross alt en tredel av de tre skumle: Dracula, Dr. Jekyl og Mr. Hyde og Frankenstein. De skremmer neppe vannet av oss, men Frankenstein mestrer selv i dag å skape en mørk stemning, og setter fokus på noe vi selv i dag synes er litt uggent: hva mennesket faktisk er i stand til.