– Dette stykket blir bedre og bedre for hver gang man hører det. Selv er jeg blitt mer glad i å høre Ibsen på lydbøker enn å lese tekstene. Teateroppsetninger er selvsagt det optimale, men nest best blir lydbøkene. Da får man stykket levende framført. John Gabriel Borkman var eneren, gründeren som var annerledes enn de andre, men som gikk til grunn. Han handlet slik han gjorde fordi han måtte det, sier han selv. Og det er her nerven i stykket ligger. For John Gabriel er både egoisten som velger vekk alle andre til fordel for seg selv og den som måtte gjøre det for å være eneren, geniet, kunstneren eller hva man nå vil kalle ham. En opplevelse.

– I dette nest siste av Ibsens dramaer møter vi forhenværende banksjef John Gabriel Borkman. Han har stengt seg inne på loftet i sin svigerinnes hus, og der har han gått fram og tilbake over gulvet i åtte år. Den tidligere så fremadstormende mannen med de store vyene lever i en illusjon. Etter fem år i fengsel for grov uaktsomhet som banksjef ser han fremdeles ikke sin skyld. For ham er det de andre som har begått uretten. Stykket handler om svik, stormannsgalskap, ødelagte familier og illusjoner, men også om det å være den geniale, den med de store tankene og prosjektene. Dette er verd å få med seg.

– Når man er ferdig med å bli imponert av at Ibsen er en så utrolig teknisk dyktig dramatiker (om man da blir det noen gang ...), så er det jeg liker aller best med hans stykker de poetisk-eksistensielle bildene han lager. Av den grunn liker jeg særlig hans senere stykker (omtrent fra og med Gengangere), og aller mest nettopp dette skuespillet her, John Gabriel Borkmann. Det er på mange måter så Ibsensk som det kan bli: urealiserte drømmer, følelser av savn, svik og skyld, osv. osv. For meg kommer høydepunktet i stykket når den korrupsjonsdømte bankdirektøren Borkmann, som har gjemt seg fra livet på sitt eget loft i mange år i skam, kommer ned i første etasje for første gang på evigheter, og erklærer at han skal ut. Rundt ham faller hele huset fra hverandre ettersom dramatiske konflikter nøstes opp. Imens har han drukket seg litt til mote, og skal altså ut å gå, samme hvor kaldt det er. Det ender tragisk ... Men gud fader så hard Borkmann er når han kaver rundt i snøen! Det er Ibsens moderne menneske (eller mann), på godt og vondt.

– Når man er ferdig med å bli imponert av at Ibsen er en så utrolig teknisk dyktig dramatiker (om man da blir det noen gang...), så er det jeg liker aller best med hans stykker, de poetisk-eksistensielle bildene han lager. Av den grunn liker jeg særlig hans senere stykker (omtrent fra og med "Gengangere"), og aller mest nettopp dette skuespillet her, John Gabriel Borkmann. Det er på mange måter så Ibsensk som det kan bli: urealiserte drømmer, følelser av savn, svik og skyld, osv. osv. For meg kommer høydepunktet i stykket når den korrupsjonsdømte bankdirektøren Borkmann, som har gjemt seg fra livet på sitt eget loft i mange år i skam, kommer ned i første etasje for første gang på evigheter, og erklærer at han skal ut. Rundt ham faller hele huset fra hverandre ettersom dramatiske konflikter nøstes opp. Imens har han drukket seg litt til mote, og skal altså ut å gå, samme hvor kaldt det er. Det ender tragisk ... Men gud fader så hard Borkmann er når han kaver rundt i snøen! Det er Ibsens moderne menneske (eller mann), på godt og vondt.