Noen steder har befolkningsvekst og arbeidsplassvekst, mens andre steder opplever fallende folketall og antall arbeidsplasser. Hva har vært drivkreftene for den utviklingen vi har sett i kommuner og regioner i Norge siden 2000?

En stor del av de regionale vekstmønstrene i Norge kan forklares av strukturelle forhold. Forskjeller i stedenes sentralitet, næringsstruktur og demografi kan forklare mye av de store ulikhetene i vekst som vi har sett de siste tjue årene. I denne boka viser vi hvordan vi har utviklet en regional vekstmodell, attraktivitetsmodellen, som kan forklare steders utvikling og predikere framtidig befolkningsutvikling. Befolkningsframskrivingene fra denne modellen avviker sterkt fra Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsframskrivinger for mange kommuner, spesielt i distriktene. Hvis vi har rett, vil befolkningsutviklingen i distriktene bli vesentlig svakere enn det som SSB framskriver og som er lagt til grunn i distriktspolitikken i Norge. Noen kommuner har oppnådd høyere vekst enn forventet av modellen, enten ved at de har hatt høyere innflytting eller sterkere arbeidsplassvekst i næringslivet. Slike kommuner har vært attraktive for bosetting eller næringsliv og har oppnådd sterkere vekst enn de strukturelle betingelsene tilsier. De aller fleste kommunene ønsker å stimulere sin egen befolkningsutvikling for å unngå sterk aldring og synkende barnetall i barnehager og skoler. I boka trekker vi fram mange eksempler på slike kommuner som har greid å vokse mer enn normalt.