– Denne boken er jeg ikke fornøyd med. Det positive med den er at den går i dybden, og gir faglig sett en god fremstilling av statsforfatningsretten i Norge. Den har imidlertid store svakheter. For det første er den mye mer komplisert enn den trenger å være. Både begrepsbruk og detaljer gjør den lite egnet som lærebok, og er nok mest egnet for noen som allerede har en god innføring i statsforfatningsrett. Dette kunne vært gjort enklere. For det andre dekker Smith over uenigheter. Det som er omstridt i juridisk litteratur legger han frem som helt uomstridte fakta, helt uten å nevne uenigheten. Som eksempel kan nevnes at han legger til grunn at anmodningsvedtak fra Stortinget til regjeringen er rettslig bindende (uten å nevne at det har uavklart status og er uenighet om). I tillegg skriver han at obiter dicta fra høyesterettsdommer ikke har selvstendig verdi, kun argumentasjonsverdi. Også det uten å nevne at det er uenighet både i teori og praksis. For det tredje er den lite egnet som systematisk gjennomgang av Grunnloven og dens bestemmelser. Henvisningene er utydelige, og det er vanskelig å henge med i fremstillingen dersom den skal brukes som lærebok. Alt i alt er dette en svak bok som lærebok. Dersom du skal ta statsforfatningsrett på UiO (JUS2111) anbefaler jeg deg å lese det andre pensumalternativet, for tiden Benedikte Høgberg supplert med Dok16.

– Eivind Smith har med denne boken foretatt en nyttig, nødvendig og nær sagt historisk oppdatering av norsk forfatningsrett. Faget har vært preget av frykten for å videreutvikle den fagtradisjon fastsatt av tidlige pionerer i faget. Disse forfattere gjorde i sin tid en fremragende jobb, men bøker må skrives for sin (sam)tid. I denne prosessen har Smith foretatt en velbalansert respekt for de gamle professorer med en sunn evne til å fristille seg fra disses oppfatninger. Gjennomgående er det rettskildebruken som er bokens store styrke. Forfatteren evner på en forbilledlig måte å presisere enkelte fallgruber andre forfattere og rettsanvendere har falt i tidligere; han avholder seg fra fristelsen å komme med oppfatninger om rettsmaterialet han ikke finner (god) dekning for og kritiserer Høyesterett for i enkelte tilfeller å ukritisk godta andre forfatteres synsinger. Argumentet er aldri bedre enn kvaliteten på håndtverket. Den grundige omtalen av (den nye) §100 om ytringsfrihet er bokens mest praktisk viktige del. Forfatteren får frem at rettskildematerialet forlanger et helt annet krav til lovgivningen på ytringsfrihetens område enn før hvor ethvert inngrep krever lovhjemmel og at lovhjemmelen er klar (Stortinget må si klart ifra at de ønsker inngrep). Forvaltningen kan ikke selv gjøre dette i forskrifts form!