– Forfatter Hanne Kristin Rohde er mest kjent for den jobben ho gjorde som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt. I 2014 kom krimdebuten med boka "Mørke hjerter". Den ble en salgssuksess her i Norge. Året etter kom denne boka; "Bare et barn", og i 2016 gav ho ut boka "Gudmoren". "Bare et barn" er den andre boka med Wilma Lind i hovedrollen. Det er ein fortsettende handling fra den første boka, så for å få full utbytte av denne boka, så anbefaler eg at leseren begynner med "Mørke hjerter". To asylbarn blir funnet drept i Oslo. Under den påfølgende pressekonferansen blir politiadvokat Håvard Heem og journalist Unni Taraldsen skutt og drept. Wilma sitter ved siden av Heem, og får dermed episoden på nært hold. Dette er starten på en intensiv jakt på å finne de skyldige bak desse brutale drapa. Wilma får ansvaret for asylbarna, mens Ringerike Politidistrikt får ansvaret for mordene i presserommet. Er det ein sammenheng, eller er det tilfeldigt? Det blir ikkje enklere når ho får ein innpåsliten journalist på nakken, som forfølger henne. Rohde har med denne boka rettet søkelyset mot asylbarna i Norge. Mange barn kommer gjerne med eldre søsken,og blir etterlatt i asylmottak, før de forsvinner sporløst. Rohde får klart frem med denne boka at de norske myndighetene ikkje gjer nok for å avdekke fakta i desse sakene. Hovedpersonen, Wilma Lind er som forfatter Rohde i sin tid var, leder for Oslo`s seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Så her har Rohde god innsikt i kva ho skriv om. Wilma må slite med sin kvinnelige visepolitimester, som viser merkverdig dårlig lederskap til tider. Det blir påfallende mange opphetede diskusjoner de i mellom. I tillegg så er det ein evig kamp med trange budsjettrammer. Det eg savner spesielt i denne boka, er den private delen i Wilma sitt liv. Her blir sidemannen skutt og drept, det er knute på tråden med ektemannen, og ho opplever innbrudd i hjemmet. Likevel så fortsetter ho som ingenting hadde hendt. Det eineste som er skildret, er at ho begynner å dusje eit par ganger for dagen, for å få vekk følelsen av å ha innvollene til den drepte politiadvokaten på seg. Så me blir ikkje noke særlig involvert i privatlivet til hovedpersonen. Det er også mange personer å forholde seg til i denne boka. Så ein skal ha tunga rett i munnen når ein leser. Videre så sliter eg litt med å skjønne kven som sier kva i enkelte av dialogene. Det blir til at dialogene flyter sammen, og ein må stoppe opp og lese de gjerne 2-3 ganger før ein får ein formening om kven som seier kva. Boka er heller ingen nyvinning innen krimsjangeren. Den følger den vanlige normen for denne sjangeren. Når dette er sagt, så er det noe udefinerbart ved denne boka, som gjorde at eg faktisk likte den.Det er små kapitler,(77 stk) som gjer at ein berre må lese eit kapittel til.... Boka starter brått og brutalt med drapene på de to asylbarna, og drapene på politiadvokaten og journalisten. Så blir det ein liten død-periode i boka,der de indre konfliktene på politihuset tar overhånd, før den tar seg opp igjen. Konklusjonen min er at forfatteren kunne gjort spesielt hovedpersonen meir interessant. Men også de nærmeste kollegene rundt henne blir litt tamme og grå. Likevel, denne boka er betre enn "Mørke hjerter". Eg likte denne boka, selv med sine mangler. Eg kan anbefale den videre, og forventer at Hanne Kristin Rohde fortsetter sin skriveprogresjon i sine neste bøker.

– Rohde har skrevet en spennende roman om hva som kan skje når barn ingen vil vedkjenne seg forsvinner og blir drept.Og hun kjenner omgivelsene godt som tidligere leder i Oslopolitiet.

– Bra bok

– Spennende og virkelighetsnær bok som gir rom for ettertanke. Rohde skriver godt og fengende, vanskelig å legge bort boka.

– Jeg har nå lest begge Hennes kriminalromaner. Og jeg ser allerede fram til hennes neste bok om Wilma.

– Gripene og spennende bok.