Dronen

SKOGENS URO

Unni Lindell vet å skape ubehagelig stemning for leserne. Denne gangen tar hun leserne med på telttur. Selv telter hun absolutt ikke.

Unni Lindell intervjuet av Erlend Sørskaar

- Er det et bevisst grep at du ønsker å skape en uhygge ved situasjoner mange av leserne dine har et positivt forhold til?

- Jeg har et anstrengt forhold til telt. Da jeg var liten, var vi på stadige campingturer. Det føltes kaldt og farlig. Stort sett regnet det. Foreldrene mine lå i midten, og søsteren min og jeg på hver vår side ytterst, så vi ikke skulle slåss. Jeg fikk allerede som syvåring en fornemmelse av at teltvegger var tynne og at det kunne være farlig, at noen kunne hugge gjennom teltduken med en kniv, så jeg rullet meg helt inntil moren min, nesten oppå henne. Hun trodde nok jeg gjorde det i søvne og skubbet meg tilbake. Jeg likte aldri telting, og i dag kan jeg forsikre om at ingen på vilkår får meg til å overnatte i et telt, ikke engang i min egen hage. Til det er jeg for glad i livet, ha, ha.

- Hvordan kom ideen til DRONEN?

- I fjor sommer var vi på hytta i Grimstad, og en kveld sendte mannen min dronen sin utover vannet og innover en skog på den andre siden. Granene var svarte, det var nesten solefall. Han filmet, så vi kunne følge med på iPaden. Plutselig så vi en åpen plass - og jeg «så» et telt med en ensom dame i. Mitt indre syn var så uhyggelig at jeg frøs til og hadde åpningen til denne boka i hodet i samme sekund. Da vi kom hjem, kjørte vi rundt på research. Innerst i Maridalen ligger det en nedlagt militærleir med masse svartskog rundt, og da var det klart at Dronemannen sto der og filmet. Jeg er opptatt av bygninger og miljø. Og der var det uhyggelig. I boka ble en kvinne drept i et telt i skogen ved den militærleiren for fem år siden. Marian Dahle og Cato Isaksen har ikke klart å finne gjerningspersonen. Nå skjer det et nytt drap. Jeg røper ikke for mye ved å si at noe som har skjedd i tilknytning til militærleiren for flere år siden, trigger det nye drapet. Og leseren vet at en tredje kvinne tenker å telte der. Men det vet ikke Marian og Cato, så i denne boka er leseren i forkant av etterforskningen.

- Uten å røpe for mye, du virker opptatt av at uhyggelige ting kan skje også innenfor husets fire vegger. Det er ikke alltid man kjenner de aller nærmeste?

- Marian bor jo fortsatt i dragehuset på Frogner, der et det tårn og et stort loft. Og en stor gammel hage. Denne gangen flytter det en enslig mor med en sønn inn i underetasjen. Det distraherer henne og vipper balansepunktet i etterforskningen over i noe privat og farlig. Og ja, ting skjer i det gamle huset denne gangen også.

- I løpet av de siste årene har det kommet en rekke psykologiske krimromaner. Det slår meg at du har skrevet bøker som kunne passet inn i denne sjangeren siden lenge før den var funnet opp. Har du gjort deg noen tanker om dette selv?

- Ja, jeg er mer opptatt av forholdet mellom mennesker enn av kjøring i garasjehus og store ran. For meg er det spennende å dykke ned i vanlige menneskers mørke. Det er der spenningsfeltet ligger, hos hverdagsmenneskene. Hvorfor og hvordan ting skjer. Og så er jeg veldig glad i Marian. Hun er en sammensatt, skjør og sterk person. Hun er dyktig, litt i forkant av de kriminelle av og til. Veldig intuitiv, men hun kan kjøre seg helt i bånn om hun blir stressa. I den dissosiative tilstanden blir hun både svekket og ser ting klart. Det er i det «landskapet» hun løser sakene. Hverken Cato eller andre i etaten vet hvor dårlig hun kan bli. Da hadde hun fått sparken på minuttet. Kun leseren vet. Og Cato er mer med her enn i forrige. Vi trengte ham, både Marian og jeg. Så har hun fått en fin kjæreste. Men du vet, Marian og menn, say no more. Og bokseren Birka er gammel. Alle som er glad i dyr, vet hvor sterkt det kan være.

- Og helt til slutt, hvis du selv skal på telttur i høst, hva tar du med deg av lesestoff?

- Jeg skal ikke på telttur. Og om jeg skulle det, hadde jeg aldri tatt med meg en bok, da heller en kniv.

 

Unni Lindell (f. 1957) er en av Norges mestselgende forfattere. Bøkene om Cato Isaksen og Marian Dahle er oversatt til en rekke språk og er solgt i nærmere 4 millioner eksemplarer bare i Norge. Jeg vet hvor du bor (2016) er den første romanen der Marian Dahle er hovedperson. Lindell har fått flere høythengende priser for sitt forfatterskap.