En brennende sjel

Hanne Kristin Rohde brenner for de svakeste i samfunnet. Det bærer bøkene om politietterforsker Wilma Lind preg av. Vi har snakket med Rohde om en av hennes hjertesaker. 

Intervju: Hilde Røer Johnsrud 

- Du har tidligere skrevet om migrantbarn som forsvinner uten at samfunnet klarer å hjelpe dem. Denne gangen danner pelsdyroppdrett bakteppe for Offerdyr. Hvor viktig for deg er det å bruke hendelser fra virkeligheten i bøkene dine? 

- Å peke på områder i samfunnet som ikke fungerer tilfredstillende, er en vesentlig del av driveren min. Vi bor i et så flott land. Vi har stønadsordninger og velferdsordninger, skole og helsevesen som i store trekk fungerer svært godt. Likevel så jeg som politi - og ser jo fortsatt gjennom mediene - at også vi er sårbare på sentrale områder. Derfor har jeg tidligere skrevet krim om fysisk og psykisk mishandling av kvinner, asylbarn som forsvinner, ledere som setter egne interesser foran samfunnsoppdraget og nå: Pelsdyrnæringen. På mange måter er det både trist og pinlig at vi ikke greier å løfte oss atskillig på disse områdene, men ingenting er vel perfekt. Uansett er mitt ønske å oppnå en bevisstgjøring gjennom avslappende krimlesing, fordi all innsats hjelper. Også hverdagshandlingene våre skaper et bedre samfunn. Selv har jeg hengt pelskåpen innerst i skapet. Drap på pelsdyr varmer ikke i vinterkulda. 

- Du skriver om livet og arbeidet på politihuset med stor troverdighet, det gnistrer av dialogene. Savner du samspillet med kollegene? 

- Klart det. Jeg hadde praktfulle, kreative og inspirerende kollegaer, og det mellommenneskelige i disse relasjonene blir naturligvis et savn. I fiksjon må jeg selvfølgelig spisse dialogene, og jeg ser for meg flere fargerike kollegaer når jeg skriver, før jeg rister dem sammen i én karakter. Da blir dialogene levende. 

- Mange av oss kjenner deg også fra tv-programmet 'Åsted Norge'. Kan du si noe om politiets forhold til mediene? 

- Jeg håper og tror at politiets forhold til mediene i stadig større grad er i flyt mot større tillit. Da jeg tidlig på 2000-tallet fikk min første topplederjobb i Oslopolitiet, sa min leder til meg at «du må aldri stole på en journalist». Heldigvis var jeg grunnleggende uenig med vedkommende også den gangen, men jeg tror ikke denne lederen var den eneste som hadde journalistfobi. Min erfaring ble imidlertid positiv med et par unntak. Vi vil samfunnet vel, både fra politietaten og fra nyhetsmediene. Tillit og gjensidig respekt var nødvendig for meg. 

- Tror du Wilma skal delta i et liknende program? 

- Som Åsted Norge? Hehe ... ja kanskje det? Hvem vet hva Wilma kommer til å gjøre, oppleve og finne på? Hun og Bjarne er jo egentlig grenseløse i både kreativitet og måloppnåelse. Jeg må innrømme at jeg gleder meg til fortsettelsen, selv om jeg ikke akkurat nå vet hva hun finner på i neste bok. Men kjenner jeg Wilma rett, har hun gitt meg noen stikkord før sommerferien tar til. 

- Du har jo nådd et stort lesende publikum - får du mye respons fra leserne, ris og ros? 

- Responsen er rett og slett helt eventyrlig. Jeg mottar mail og meldinger på sosiale medier flere ganger i uka, folk som har trykket Wilma til sitt bryst og bare venter på neste. Eller de har opplevd noe som de gjerne vil dele, enten det er kriminalitet, eller noe de kjenner igjen fra Wilmas privatliv. Det er veldig trivelig. Dialogen med leserne gir meg påfyll og varme. Uten leserne ville ikke Wilma ligge an til å få et så langt bokliv som jeg planlegger nå. 

Hanne Kristin Rohde er utdannet jurist og har jobbet i politiet i 25 år, blant annet som leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. I 2014 sa hun opp sin stilling og er nå forfatter og foredragsholder på heltid. Hun har gitt ut flere krimromaner om Wilma Lind i tillegg til sakprosaboka Kjemp for alt hva du har kjært.