– Dette er en Ambjørnsen-bok av godt, gammelt merke. For dem som har lest noen av hans eldre (pre-Elling) romaner, vil man kjenne igjen både fortellerstilen, den noe bråkjekke tonen, fokuset på samfunnets "tapere" og ikke-helter, og romantiseringen av upolerte skikkelser med øl i lomma. Til tider kan det bli litt vel oppstyltet, sosialpornografisk inntil det naive, og det er liksom ikke måte på hva de må gjennom.
Til gjengjeld er boken full av humor, et skrått blikk mot samfunn og folk og fe, og en spennende intrige som er garantert å holde leseren i ånde underveis. Alt i alt en artig bok som anbefales til de av oss som liker vindskeive typer og spennende handling!

– ¿Stalins øye¿ innleder en rekke interessante og tidvis vanvittig morsomme kriminalromaner Ambjørnsen publiserte på 80-tallet. Historiens ramme er Oslos østkant på begynnelsen av 80-tallet, den gang eksosen lå enda tykkere enn i dag, og lenge før Grünkerløkka var i nærheten av å være in. Ambjørnsens miljøskildring er knakende god, og minner på mange måter om stemningen som finnes i Oslo-filmen ¿Budbringeren¿. Samtidig er det sosialrealitiske og ¿samfunnskritiske¿ perspektivet av og til litt vel framtredende ¿ hver minste anledning til å la karakterene raljere over rikfolk, kakser, gårdeiere og så videre benyttes fullt ut. Selve kriminalhistorien ambulerer mellom Tyskland og Norge, og den er på langt nær så spennende som for eksempel ¿Den siste revejakta¿. Men dette veies til fulle opp av Ambjørnsens miljø- og karakterskildringer, som går som en rød tråd gjennom hans forfatterskap.

– ¿Stalins øye¿ innleder en rekke interessante og tidvis vanvittig morsomme kriminalromaner Ambjørnsen publiserte på 80-tallet. Historiens ramme er Oslos østkant på begynnelsen av 80-tallet, den gang eksosen lå enda tykkere enn i dag, og lenge før Grünkerløkka var i nærheten av å være in. Ambjørnsens miljøskildring er knakende god, og minner på mange måter om stemningen som finnes i Oslo-filmen ¿Budbringeren¿. Samtidig er det sosialrealitiske og ¿samfunnskritiske¿ perspektivet av og til litt vel framtredende ¿ hver minste anledning til å la karakterene raljere over rikfolk, kakser, gårdeiere og så videre benyttes fullt ut. Selve kriminalhistorien ambulerer mellom Tyskland og Norge, og den er på langt nær så spennende som for eksempel ¿Den siste revejakta¿. Men dette veies til fulle opp av Ambjørnsens miljø- og karakterskildringer, som går som en rød tråd gjennom hans forfatterskap.