– Enda en spennende nok i denne serien. Du må bare lese litt til og litt til..

– Veldig bra. Vanskelig å legge i fra seg.

– Handlingen i denne boken er litt i overkant troverdig, mens personalgalleriet er overbevisende beskrevet. Lensmann Ole Vik er kanskje for god til å være sann og jeg tenker Politimester Bastian i Kardemomme by. En parallell sak som tas opp i boken er meget tidsaktuell og godt beskrevet. En underholdende, lettlest krimbok av Jørgen Jæger.

– Dødssymfoni

– I boka "Dødssymfoni" starter det med at flere forbryelser parallellt blir meldt fra om. Per Hoff, som er en gatekjøkkeneier, kommer hjem og finner kjæledyrene sine brutalt drept, Britt og Roar Jørgensen finner huset sit vandalisert og Markus og Maria kahrs har hatt inntrengere i huset. Hva er sammenhengen mellom disse? Vi følger en nøye etterforskning fra Ole Vik og hans stab ved Fjellberg lensmannskontor. Samtidig med dette skjer det ubehagelige ting innad i etaten og det blir vanskelig å vite hvem man skal stole på. Men trygge gode lensmann Ole Vik ror det hele i havn. Det er ei svært god og underholdende krimbok med en overraskende slutt.

– Jeg har lest alle Jægers bøker og selv om Fjellberghavn noen ganger er vel idyllisk, greier Jæger å skape en stemning som simpelthen tvinger leseren tilbake til bygda når neste bok kommer ut. Det er noe med rollene, karakteristikkene, ... vanskelig å si. Spennende bøker er det og Jægers force er helt klart de skarpe plottene. Det er ikke til å kimse av, fordi alt for mange krimbøker mangler et gjennomarbeidet plott. Hovedpersonene i Jægers bøker er normale personer og han beskriver hverdagen på et lensmannskontor. Jeg blir ikke overrasket om Fjellberghavn blir tv-serie en gang i fremtiden. Gleder meg!

– Etter å ha lest alle de tre bøkene Jæger har gitt ut så liker jeg ham bedre og bedre. Bøkene har en tett handling, ofte overraskende plott og gjerne en snert av samfunnskritikk i bunn. "Dødssymfoni" er intet unntak: Handlingen er spekket med små finesser, plottet overrasket i alle fall meg, og boken har som undertema at voldtekt kan ramme kvinner fra alle samfunnslag. I boken treffer vi igjen lensmann Ole Vik i bygden Fjellberghavn, en bygd som vel må være overrepresentert på krimstatistikken. Selv ser jeg for meg en spesiell vestlandsbygd når jeg leser Jægers bøker. Ole Vik minner meg mer om Derrick enn om en norsk lensmann. Jæger har et godt og enkelt språk, dette er en bok som egner seg for hytteturen, flyturen eller ferien.

– ..enn en symfoni. Jeg synes denne boken var litt platt. En slags dobbelhistorie som ikke passet sammen. Karikerte hovedpersoner, tvillingbror triks og samlivsproblemer. Det virker som om Jæger har gått på "krimkurs". Jeg løset plottet etter en tredjedel av boken, og slikt er jeg ikke flink til! Skurkene er bare onde og heltene bare helter. Historien foregår i et heseblesende tempo, de har en del gode beskrivelser, og lensmann Vik er jo en mann man må like. Persongalleriet er variert, og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene om lensmann Vik, fungerer dette ganske bra. Likevell er ikke dette bra nok!

– Denne boka er full av handling. Et lite sted blir i løpet av kort tid skueplassen for forsvinninger, vandalisme og mere til. Det er full fart hele tiden.
Bokas politifolk er troverdig fremstilt, mens en del andre personer bikker over i karikaturen. Et annet problem med boka er at det skjer for mye i et hesblesende tempo, det blir lite realistisk. En bi-handling bidrar lite til hovedhandlingen og burde kanskje vært kuttet.
Men Jæger skriver godt og boka klarer å holde på leseren. Intrigen holder også mål, selv om Jæger sliter med å gi gjerningsmennene en troverdig motivasjon. Alt i alt, ikke en klassiker som vil leve lenge men OK og nokså kompetent underholdning.