– Orkestergraven

– I den femte boken i Lindells serie om kriminaletterforsker Cato Isaksen skjer det dramatiske ting. Siv Ellen Blad, en ivrig musiker som er i full gang med en ny oppsetning, blir funnet drept. Isaksen får sitt såre strev med å peke ut mulige mordere, og det blir ikke akkurat lettere når morderen blander seg inn i Isaksens privatliv. Boken er bygd opp av mange korte kapitler, og Lindell prøver forgjeves å bygge opp en intens spenning fra første til siste side. Det blir litt slitsomt i lengden, og en erfaren krimleser kan lett gjette seg fram til hvem morderen er, noe som ødelegger litt av leseropplevelsen. Selv om miljøbeskrivelsen og karakterbeskrivelsene er ekte og troverdige, klarer ikke Lindell å skape den atmosfæren man søker etter når man leser en god kriminalroman. En middelmådig roman som ikke nådde meg i det hele tatt.

– Dette er en svært godt etablert kriminalhistorie, der spesielt språket er intenst og drivende, og hun skyr ikke forsøk på å manipulere og lure leseren inn i tankelabyrinter. Noe av det som gjør denne boken virkelig bra, er Lindells vakre språk, men også evnen til å skape innblikk i psykologiske mørkesinn, spesielt portrettet av morderen er fantastisk prestert. Det eneste som skuffer en smule er at handlingen ikke alltid er fullstendig realistisk, men dette kan gjerne tilgis. Handlingen legges til mordet av en orkesterspillende kvinne, Siv Ellen Blad. Kvinnen blir funnet drept i en grøft, og man finner etterhvert frem til flere menn som har motiv til å drepe Siv Ellen. Spørsmålet er hvem, og hvorfor? Det aller mest intense i denne boken er når morderen retter fokuset mot Isaksens unge sønn, Georg, og legger etterforskeren selv for hat. Denne krimboken anbefales sterkt, da språket og vrier i handlingen er særdeles bra, men det er de skremmende innblikkene inn i en morders tanker som virkelig vil skremme leseren. Må leses!

– Siv Ellen Blad blir drept på vei hjem fra jobb. Hun er freelance-musiker og spiller for tiden bratsj i en oppsetning av Svanesjøen. Det blir politietterforsker Cato Isaksens oppdrag å finne morderen blant den dreptes familie, medmusikanter, leieboere og kolleger i deltidsjobben hennes. Plutselig får morderen overtaket og blander seg inn i Isaksens travle familieliv. I den femte boken om Isaksen, virker det som om Lindell er mer opptatt av å manipulere leseren, enn å spinne på et godt plott. I hvert korte kapittel legger hun ut synlige spor som peker mot åpningssekvensen, der hun lar morderen avsløre sine innerste tanker. Det kan bli litt slitsomt i lengden. Dette er en grei strandlektyre som også tåler regn. Etter en regnværsdag i sommerferien, kruset den nederste delen av boken seg i småbølger, men var fremdeles leselig. Spenningen holder, men er litt anmassende. Isaksen er sliten som alltid, men klarer det til slutt, om ikke akkurat som planlagt.

– Etter at Siv Ellen Bratsj blir frunnet drept på Vinderen er det flere menn som kommer i politiets søkelys. Det er miljøbeskrivelsene som er denne bokens styrke; beskrivelsene av Vinderen og nærmiljøet er nøyaktig og presist beskrevet. Dette gir en virkelighetsfølelse som er viktig i en krimroman. Dessverre er boken ganske kjedelig. Plottet er ikke så veldig interessant i lengden, og løsningen er ikke god, den heller. Jeg har lest flere gode romaner av Lindell, men denne her er skuffende. Den er ok som sommerlektyre, men jeg fikk ikke så mye ut av denne boken. Den er rett og slett kjedelig.

– Dette er en veldig god krim som får alle hjernecellene til å våkne. Jeg trodde flere ganger gjennom boken at jeg hadde funnet ut hvem morderen var og at det hele var for enkelt. Men boken er skrevet på en slik måte at da du trodde du hadde løst saken, så hadde du det ikke alikevel. Da jeg trodde jeg visste hvem som var morderen, var det visst ikke han likevel. Når morderen begynner å invadere familien til Cato Isaksen, bet jeg negler og rev meg håret over hvor opplagt det hele var, og at etterforskeren burde ha forstått det før det var for sent. En veldig spennende bok som oppfyller alle ønsker man har om en god krim.

– De første bøkene til Unni Lindell er veldig spennende, men med Rødhette og nå Orkestergraven, synes jeg spenningen begynner å avta i bøkene. Det er rett og slett ikke spennende nok, leseren bryr seg ikke egentlig om hvem som er den skyldige og handlingen blir ikke ordentlig interessant før over to tredjedeler av boka er tilbakelagt. I tillegg synes jeg Lindell undervurderer leseren litt. Blant annet ved at hun hele tiden omtaler personer med både for- og etternavn. Det blir veldig slitsomt - vi kan klare å lære oss noen navn! Som sagt blir det spennende når slutten nærmer seg, men det er dessverre for sent. Orkestergraven og Rødhette er de eneste krimbøkene som jeg noen sinne har klart å legge fra meg for natten (99 prosent av krimbøkene må jeg lese ferdig på en dag). Det sier sitt om bøkene.

– Denne boken var mitt første med Unni Lindell, en forfatter jeg har hørt veldig mye positivt om. Kanskje det er nettopp denne positive omtalen som gjorde at jeg ble veldig sluffet over Orkestergraven. Jeg fant det literære språket spinkelt, og fullt at klisjeer som ikke fungerte. Jeg irriterete meg ofte over dette når jeg satt og leste boken. Boken bygde seg sakte men sikkert opp når det gjaldt spenning, og til slutt lurte man virkelig på hvem som var morderen, selv om det hele var ganske opplagt. Men man føler seg iallfall veldig smart som leser når man får sin intuisjon bekreftet.
Et annet aspekt i denne boken som falt I smak, var blanding av privatlivet til etterforskeren, Cato Isaksen, og det profesjonelle livet hans, men jeg synes alikevel at det manglet noe dybde. Det virket som Lindel ville at diktet i åpnings sekvensen skulle bringe denne dybden, men det virket bare mot sin hensikt.

– Her kommer den femte boka om Cato Isaksen. Cato er nå tilbake til sin første kone, alt har løst seg på familiefronten. Men en dag blir en kvinne funnet drept i en skråning like ved jernbanen. Hun spilte i ett orkester og så ellers ut til å leve ett fredelig liv. Men likevel blir det nok av mistenkte. Er et eksmannen, eller noen fra orkesteret? Leieboeren? Den gamle mannen? Hvem er det som konstant ligger ett skritt foan politiet og hele tiden vet hva de foretar seg.
Skummelt blir det også når Cato finner ut at den mistenkte prøver å snike seg inn med familien. En god fortsettelse om kriminalbetjenten som vi alle har lest om før.

– Orkestergraven er et trivelig gjensyn med drapsetterforsker Cato Isaksen, etter at Unni Lindell la handlinga i forrige bok til ei bygd uttafor Tromsø. Og det skal vise seg at Isaksen var mer savna enn jeg hadde tenkt over, for han framstår som et svært alminnelig og sympatisk mann i klem mellom jobb og privatliv, akkurat som han skal. Denne gangen faller Lindell for fristelsen til å blande privatlivet hans vel mye inn i drapsetterforskninga (Jeg mener: Hvor ofte skjer det - sånn egentlig?!?), men den spennende avslutninga av boka veier helt klart opp for det. For leser du denne boka, bør du ha satt av tid til å lese slutten ferdig på ei leseøkt. Du vil uansett ikke klare å legge den fra deg for å rekke å lage middag, gå på jobb eller trening, for dette er spennende! Og nok en gang klarer Lindell å peke på alle elementene som virker inn på hvordan vi disponerer våre liv og gjør som vi gjør, enten vi er pårørende, nabo, kollega, eksmann eller - drapsmann.

– En kvinne blir funnet drept i en grøft i Oslo. Tilsynelatende uten noe opplagt motiv og drapsmann. Politiet famler i blinde, men etterhvert viser det seg at det er flere enn en mistenkt. Men etterforskningen går sakte, og det virker som om drapsmannen (og flere av de mistenkte) ligger flere hakk foran politiet. Når Cato Isaksen blir dratt inn i saken på det personlige plan, får jakten en ny dimensjon. Nå gjelder det å finne drapsmannen før noe forferdelig skjer med familien hans. Boken er spennende, spesielt de siste 150 sidene. Begynnelsen også forsåvidt, men det ligger så tydelig i kortene at politiet famler i blinde at man bare venter på at noe skal skje, slik at det blir spennende igjen. Den tar noen overraskende vendinger, men med dette sagt så er jeg ikke så veldig imponert over boken når den har fått synke inn litt. Enkelte deler er for langdryge og vel detaljerte, men alt i alt fungerer historien godt. Dette er en norsk kriminalhistorie på det jevne, sånn cirka til en firer på terningen...

– Jeg er en stor fan av Unni Lindell og har lest det som kan leses av henne, og jeg synest det meste hun skrive er meget bra! Denne boken er intet unntak, jeg ble fengslet og ikke løslatt før siste side var lest...Måten Unni Lindell får med seg leseren inn og ikke bare på overflaten er meget bra. Hun beskriver og bruker ord på en unik måte, slik at ved å lese boken blir du spent, nervøs men samtidg rolig fordi du vet at det er så bra at du ikke trenger å være redd.
Denne sammensetningen av følelser gjør noe ved oss som gjør at vi liker boka! Forstår du ikke hva jeg mener så les den da vel! Det er verdt det! Ellers er alle hennes bøker om Cato Isaksen å anbefale!