Hver dag sitter Anne-Line Svendsen på jobben og lytter til unge, utspekulerte jenter som vil ha penger uten å måtte jobbe. Det har de verken tid eller ork til, for de skal jo oppdages på gaten og bli stjerner i realityserier. De er på jorda for å gjøre seg attraktive, ikke drive med kjedelig arbeid. Denise får litt ekstra til livsopphold av menn som spanderer mye, mot at hun leverer i senga. Jazmine har blitt gravid flere ganger for å unngå å miste stønad.

«Her er det full fart over hele linja med både lun og spissfindig humor, og det leveres så velsmurt at alle henger med.»
Berlingske Tidende

Anneli, som saksbehandleren kaller seg selv, har fått nok av frekkhetene og bedrageriet. Når hun så får brystkreft, synes hun verden er så urettferdig at hun må sette ting på plass, disse selvgode snylterne må bort. Men hvordan? Hun tenker at hun kan klare å kjøre ned et menneske. Men hun må jo stjele bilene for ikke å bli tatt. Dermed begynner voksenundervisningen i kriminelle handlinger ved hjelp av google-søk. Snart lurer hele Danmark på hvem bilmorderen kan være. 

Sterkt press 
Samtidig er en eldre kvinne drept i idylliske Rosenborgs hage. Drapet ligner en «cold case» som Carl Mørck og hans kvikke sidekick Assad jobber med. Dermed begynner de å snoke i saker de ikke har noe med. Og er det så lurt? Avdeling Q er nemlig under sterkt press. Ledelsen sier at oppklaringsprosenten deres er hårreisende lav. Nedbemanning truer.  Har kollegaen Rose sviktet med rapporteringen? Og hvor er hun egentlig blitt av?

«Danmarks ukronte krimkonge lever opp til forventningene i den sjuende krimmen om Avdeling Q. Den nye romanen er attpåtil blant de beste i serien.»
Litteratursiden

Krisehjelp versus lyddemper
Selfies er en tidvis en mørk historie, slik god krim oftest er. Men mentalt løftes vi av Adler-Olsens humoristiske formuleringer, som når Annelis sjef tilber henne krisehjelp: «Sa hun krisehjelp? Anneli lo innvendig. Snakker om fordømt sludder, når det eneste hun virkelig hadde bruk for, var en lyddemper,» tenker den kreftrammede, mordlystne kvinnen.

Hun tenker at hun kan klare å kjøre ned et menneske. Men hun må jo stjele bilene for ikke å bli tatt.

Den språklige knivingen mellom Carl og Assad har en herlig humor. Assad uttrykker seg i bilder som ikke er utpreget nordiske, som når han utålmodig avbryter Carl i et avhør: «Carl, ærlig talt, ser det ut som om jeg har pukler?» «Om tjue minutter skal du få mat, Assad. Ingen kamelvitser akkurat nå!» Miljøskildringen i Selfies når høyt nivå i møtet med de tre arbeidssky individene, de halvunge damene som begynner å innse at deres tid snart er forbi. Det er nesten så vi får sympati med dem, men bare nesten.

«I sjuende bok om antiheltene i Avdeling Q overgår Jussi seg selv som eventyrfortellende krimsjonglør.»
Politiken

Lett og tung, traumer og humor
Selfies er en bred roman fordi den kombinerer mønstrene fra flere typer spenningsromaner. Vi får et klassisk krimmysterium med en eldre sak. Samtidig serveres vi thrillerens intensitet når våre helter risikerer liv og lemmer for å forhindre nye tragedier. Men det som virkelig gjør Selfies til noe for seg selv er at den også rommer en dypere tur ned i en forhistorie med tung, psykologisk karakter. Avdelingens rareste medarbeider, Rose, sliter virkelig denne gangen. Men takket være kollegaenes standhaftige og insisterende oppnøsting av traumatiske hendelser koblet til hennes infame far, slutter romanen med et håp om frelse. Men før vi kommer så langt, skal Avdeling Q finne de mest overraskende forbindelser - i fortid og nåtid - og de må ut i en intens jakt for å redde liv. Det vi får, er en sjeldent mangfoldig roman, der det lette og det tunge er svært godt kombinert, og humoren faller inn som en super bonus.

Jussi Adler-Olsen leverer adelsmerket krim.