De diakonale institusjonene ble startet som uavhengige institusjoner forankret i kristen omsorgstradisjon og som del av sivilsamfunnet. Inspirert av den barmhjertige samaritan forsøkte de å løse industrisamfunnets største problem: Hvordan ta vare på de som blir syke eller faller utenfor? For å løse problemet ble de iherdige innovatører innenfor helse og sosialsektoren - og fikk ekstra kraft av at medarbeiderne ofte fulgte et kall.

150 år senere er diakonale institusjoner i høy grad blitt standariserte tjenesteleverandører til velferdsstaten. De leverer tjenester på anbud i sekulære samfunn med en professjonell stab. Er det fremdeles rom for en trosbasert identitet og har institusjonene overskudd til å levere innovative tjenester?