To historiske personer ble på dramatisk vis rammet av felles skjebne: Sokrates og Jesus. Begge ble henrettet som opposisjonelle. Slik utløste de to av den vestlige kulturs sterkeste åndsimpulser.

Beretningene om de to henrettelsene er gjenfortalt og memorert på en måte som er enestående i verdenshistorien. Fortellingene om Sokrates' og Jesu død er ikke bare interessante biografiske opplysninger. De er også nøkkeldokumenter for forståelsen av hva det innebærer å være menneske.

Sokrates har en urokkelig sinnsro overfor døden, og tømmer giftbegeret «lett på handa og lett til sinns». Jesus, derimot, nærmer seg døden med angst og fortvilelse: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Denne ulikheten er dypt betydningsfull: Sokrates' sinnsro og Jesu dødsangst uttrykker to forskjellige virkelighetsoppfatninger, platonisme og kristendom.
Jarle Rasmussen tar for seg rettsprosessene slik de kommer frem hos Platon og i Bibelen, og han viser deres aktualitet ved å trekke linjer fram til vår tid. Gjennom sammenligningen trer Sokrates og Jesus tydeligere fram, og vi får oss noen overraskelser: To tusen år seinere er tankegodset fra de to delvis blandet sammen, delvis byttet om. Kirken har, i sin opptatthet av det hinsidige og av å formidle en evakueringsplan for fromme sjeler, langt på vei formidlet en dualisme - et skille mellom kropp og sjel, ånd og materie - som er mer platonsk enn kristen. Har kirken samtidig forspilt sin frigjørende kraft?