Denne forfatters forrige bok Allegoriens gjenkomst (2011) var et forsøk på å lese den senere tids kunst, i dette tilfelle 1990-tallets konseptkunst, i lys av Walter Benjamins allegoribegrep, slik dette kommer til uttrykk i sistnevntes avhandling om den tyske dramalitteraturen på 1600-tallet, Det tyske sørge.spills opprinnelse fra 1925. Herværende utgivelse, Det sublimes annen gjenkomst, kan på mange måter sees som en oppfølger til den forrige. For det første fordi den tar for seg neste etappe i kunstutviklingen, nærmere .bestemt det tidlige 2000-tallets kunst og for det annet ved at den leser sistnevnte etappe i lys av det som på mange måter kan sees som en arvtager efter 1600-tallets allegoribegrep, nemlig 1700-tallskategorien det sublime.
Bakgrunnen for dette skifte i metodisk innfallsvinkel fra allegorien til det sublime er den omstendighet at kunsten i løpet av denne perioden - fra det sene 1900-tallet til i dag - synes å ha gjennomgått en ikke ubetydelig forandring: fra en kunst som kan virke nærmest totalitær i sin massive .avvisning av det omgivende (les: kapitalistiske) samfunn til en kunst som på overflaten lett kan gi inntrykk av å ha mistet sitt moralske kompass og å ha henfalt til et tilnærmet gjennomført knefall for tidsånden.
Og den som har fungert som denne forfatters veiviser, for ikke å si øyen.åpner, hva tolkningen av denne siste utviklingen i kunstfeltet angår, er .intet mindre enn mannen bak boken Malaise dans l'esthétique (Ubehaget i este.tikken), den franske filosof og kunstteoretiker Jacques Rancière (f. 1939). Gjennom sitt visjonære utsagn om kunstens «nye beskjedenhet» har han satt fingeren på et punkt som for undertegnede har åpnet en dør inn til samtidskunstens vitale organer - dens sine qua non, så å si - det uten hvilket denne kunsten ikke lar seg fatte, uten at man går glipp av noe vesentlig ved selve dens estetisk-politiske strategi, dens måte å henvende seg på til sitt publikum i dagens politiske virkelighet.