I begynnelsen var runer

Dette er den første bok på norsk som gir en presentasjon av runeinnskrifter som går helt tilbake til de første århundrer e.Kr og fram til 1400-tallet. Runealfabetet blir kalt fuþark, etter de seks første runene i dette alfabetet. Den rakk å bli over 1300 år før den endelig måtte gi tapt overfor vårt moderne skriftsystem, de latinske bokstavene.


Man skrev ikke runer, man ristet: i stein, våpen, redskaper, smykker, etter hvert også i tre. Mange lot seg også friste av kirkeveggene, og den typiske runeinnskrift fra middelalderen er ristet på en liten trepinne. Innholdet varierer fra det dypt religiøse til det mest trivielle. I begynnelsen var fuêArK gir leseren godt innsyn i våre forferdes meddelelser til ettertiden. I runeinnskriftene møter vi den første Kilroy, han som "var her". Vi møter også dem som gravla sine kjære og sørget for gravøl, eller som reiste en stein til minne om han som falt i viking. Våre gule huskelapper har også sine forløpere i middelalderens runeinnskrifter: Kjøp salt, og glem ikke hansker til Sigrid...


Runene var et funksjonelt skriftsystem som ble eldre enn den tid vi til nå har skrevet med latinske bokstaver! Runeinnskriftene gir et direkte vitnesbyrd om hvordan de første nordmenn snakket. Fra den tid de gikk rundt og smykket seg med malmfulle navn som AnulaibaR og StainawarijaR som innen vikingtiden ble redusert til det mer anemiske Olafr og Steinarr. Her får vi første hånds kunnskap om hvordan forfedrene våre fra de eldste tider hadde det med sjela si, følelseslivet, kjærligheten og erotikken, handel og vandel og forholdet til høyere makter. Runene er en del av vår kulturhistorie som i alt for stor grad er blitt oversett. Denne boken er et forsøk på å bøte på dette.