«Å lese Michel Houellebecqs første essays gir fascinerende innblikk i hvordan hans univers av ensomme, lidende menn tok form. (...) Med sine under 150 sider kan den leses både som en kjapp introduksjon til forfatterskapet og som et enestående innblikk i forfatteren som relativt ung mann. Dessuten serverer Jonas Bals en sylskarp kritikk av forfatterskapet i etterordet. Det er rett og slett noe av det beste som er skrevet om Houellebecq på norsk!»

Marius Wulfsberg, Dagbladet

«Stinget i disse tekstene ligger også i en enorm humoristisk impuls som, i likhet med det håpet på kunstens vegne som tross alt er her, gjør dette til fornøyelig lesning. (...) at han blir et prisme for samtidsdiagnose, og fortsatt vil være det, er hevet over enhver tvil. Noe av det som gjør ham mest relevant, men også til en tvetydig skikkelse som kan uroe, er den diffuse overgangen mellom kunst og liv (som også er en rød tråd i denne boka).»

Kjetil Røed, Vårt Land

«Uten at han kunne kjenne virkningen av endringene så tidlig som i 1992, virker analysene av en løpsk liberalisme forbløffende relevante tretti år seinere (...)»

Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Det er i det hele tatt verdt merke seg at miserene Houellebecq pekte på for snart 25 år siden, og som alle er bieffekter av den samme sykdommen: fremmedgjøring, ikke er gått bort, men blitt mye, mye tydeligere for oss alle.»

Morten Ståle Nilsen, BOK365