I 100 dikt møtes to store og steile poeter: Bertolt Brecht, født 1898, død i Øst-Berlin i 1956, og gjendikteren Georg Johannesen, født 1931, død i Egypt julaften 2005. Begge utmerker seg ved sin retoriske strenghet, sin dialektiske tenkning, sitt hat til skjønnmaling og uforpliktende tale, ved sin både kjølige og lidenskapelige rettferdighetssans. Begge fremdyrket et lyrisk språk preget av resonnerende saklighet, paradokser og en billedbruk som er konsis og intrikat på en gang. Når Johannesen gjendikter Brecht, blir tonefallet uvegerlig riktig; han hører nesten like mye hjemme i Brechts poesi som i sin egen.

Weimar-republikkens undergang
Brecht skrev sine første dikt og dramaer i Weimar-republikkens tid, det vil si mens man for annen gang forsøkte å etablere et liberalt demokrati i Tyskland. Dette endte i katastrofe da Hitler ble utnevnt til rikskansler i 1933, med en verdenskrig som resultat, og Brecht - som i løpet av 1920-tallet var blitt kommunist - skrev noen av sine beste verker mens han sloss mot nazismen. I sine senere år bodde Brecht i Øst-Tyskland, der han prøvde å holde ideen om en rettferdig sosialistisk stat levende, men han later også til å ha hatt en smertefull bevissthet om at eksperimentet var feilslått. Dette siste fremgår av et kjent, illusjonsløst dikt som oppstod etter at sovjetiske stridsvogner ble satt inn mot streikende og demonstrerende tyske arbeidere. Brecht kommenterte hendelsene med diktet "Die Lösung" - "Løsningen" - hvor han foreslo at staten skulle oppløse folket og velge et nytt.

Individets ansvar
Sin kyniske menneskevennlighet gav Brecht en presis fremstilling av i et forholdsvis tidlig dikt som setter seg opp mot et par av de ti bud og passende nok bærer tittelen "Blasfemi". De første to strofene består av regelrette oppfordringer til å stjele, begjære din nestes eiendom, bedrive hor, til å trosse de reglene det kristenkapitalistiske og borgerlige samfunnet opererer med. Deretter tar diktet en noe annen vending:

Fins det en tanke
som du ikke har tenkt
så tenk den tanken.
Koster den deg penger,
så ofr ditt hus.
Men tenk, tenk den tanken.
Du kan det.

For ordens skyld
og av hensyn til samfunnet.
For menneskehetens fremtid
og for at det skal gå deg vel.
Du er nødt.

100 dikt kom første gang ut i det legendariske og etter hvert svært fjerne året 1968. Vi forbinder årstallet med studentopprøret i Paris, med fredsaktivisme og flower power, men det skjedde også adskillig annet i løpet av disse tolv månedene - og mye av det var lite oppbyggelig: Vietnamkrigen pågikk for fullt, konflikten i Midtøsten raste videre, Sovjet invaderte Tsjekkoslavia, Frankrike slapp sin første hydrogenbombe, og Martin Luther King og Robert Kennedy ble drept. Noe rosenrødt år var det ikke, så Georg Johannesens utgivelse av Brecht-gjendiktninger må for mange ha fortonet seg som en kommentar til de mest dagsaktuelle begivenhetene.

Påminnelse til menneskeheten
Siden den gang har verden forandret seg, men ikke på måter Brecht ville bifalt. Nå, da kapitalismens globale seier tas for gitt av stadig flere og det er blitt vanlig å oppfatte kommunismen som død, er Brechts forfatterskap et uhyre viktig korrektiv til vestlig selvtilfredshet. Som Brecht sier i "Siste vers?":

Skal det stå på den siste tavlen
den som er knust og uten lesere:
Planeten går i stykker, drept
av dem som den ernærte?
Vårt felles liv ble bare:
Vi oppfant kapitalismen?
Deretter ble vi flinke i fysikk
og oppfant en felles død?

Slike påminnelser bør også antikommunister ta til seg - i det minste hvis de virkelig ønsker å overleve.

Bertolt Brecht (1898-1956), tysk forfatter og teatermann. Han studerte filosofi og medisin, men etablerte seg tidlig som forfatter. De viktigste impulsene i sin ungdom fikk han gjennom politisk teater, gjennom samarbeidet med komponisten Kurt Weill og gjennom studier av marxismen. I 1933 forlot Brecht Tyskland. Etter eksil i Sveits, Skandinavia og Moskva slo han seg for en tid ned i California. Hans tidlige produksjon viser innflytelse fra ekspresjonismen, mens de største dramaene ble til i eksiltiden.